Prisen på et kålhode

I 1958 var Einar Gerhardsen statsminister, Høyesterett opphevet dommen over «Sangen om den røde rubin» og en ny jordbruksavtale førte til sterk prisstigning på mat.

Dette siste var antakelig det som opptok folk flest, sånn til hverdags, siden enkelte varer ble omtrent dobbelt så dyre over natta. Det sved for familier som i gjennomsnitt brukte rundt 40 prosent av sine inntekter på kjøp av nettopp mat.

50 år senere bruker en norsk familie i gjennomsnitt 10 prosent* av sine inntekter på mat. Likevel er vi nærmest sykelig opptatt av å finne stadig billigere matvarer, og avisenes sammenligning av lavpriskjedenes tilbud er noe av landets mest populære lesestoff. Nok et eksempel på at menneskets sjel og sinn forandrer seg atskillig saktere enn samfunnet rundt det.

Går vi til andre deler av verden er situasjonen noe annerledes. I Nigeria bruker en gjennomsnittlig familie 73 prosent av inntektene sine på mat. I Vietnam er tallet 65 prosent, i Indonesia 50. Dette er helt normalt, ut fra hvilket fattigdomsnivå landene befinner seg på. Det får også enorme konsekvenser for hvordan en økning i matvareprisene rammer familiene.

Ris er matvaren som grovt sett holder halvparten av verdens befolkning i live. Legg til hvete og mais, og antall mennesker som påvirkes av en prisstigning blir svimlende høy. Prisen på ett tonn ris passerte nylig for første gang 1000 dollar.

Det er en prisstigning på nær 70 prosent i løpet av noen få måneder. Verdens hvetelagre er tilnærmet tomme, og verdens maisfelt brukes i større og større grad til dyrking av råvarer til biodrivstoff. Noe som har ført til at prisen på mexicanernes nasjonalrett, tortilla, har steget med 400 prosent hittil i år.

Nå er det ikke nytt at verdens fattige sulter, ei heller at tilgangen på mat svinger kraftig i en rekke land. Men tidligere har dette som oftest skyldtes dårlige avlinger på grunn av tørke eller annet uvær, krig eller andre forstyrrelser av dyrkingsprosessene. Det nye med dagens krise er at den i stor grad er skapt av måten internasjonale markeder fungerer på.

En av krisens hovedårsaker er økt etterspørsel etter ris fra Kina og India, to økonomier i sterk vekst, med økende kjøpekraft. Den gir økt etterspørsel, som presser prisene i været. En annen årsak er etterspørselen etter biodrivstoff i vestlige markeder. Ifølge Pengefondet er maisbasert produksjon av etanol i USA, årsak til minst halvdelen av den økte etterspørselen etter mais.

Og der som med risen; økt etterspørsel gir høyere priser.

Nå er høyere priser på jordbruksprodukter ikke utelukkende av det onde. Problemet på kort sikt er at det tar tid å øke dyrkingen av mat, minst én sesong må gå før man har fått plantet og dyrket mer.

På lengre sikt kan det faktisk være nyttig for jordbruket i den tredje verden at bøndene får mer for varene sine. Hvorvidt dette vil være bra for en stadig økende bybefolkning er en annen sak.

For oss i det fete nord kan den siste tids oppmerksomhet om internasjonale matvarepriser forhåpentligvis sette vårt eget forbruk i relieff.

Prisen på et kålhode er åttedoblet siden 1958. Lønna er 30-doblet. Og fremdeles er et kålhode bedre egnet til å spise, enn til å tenke med.

Fremdeles er et kålhode bedre egnet til å spise, enn til å tenke med.

*I 2011 gikk 12,7 prosent av nordmenns konsum til mat. Dette er en nedgang om vi ser i overkant av ni år tilbake i tid. I 1995 var det samme tallet 15,8 prosent, ifølge ferske tall fra Dagens Næringsliv.

Den nye tidsklemma

Det er en myte at nordmenn ikke tar vare på sine eldre. I sitt nyeste forskningsprosjekt konkluderer Fafos forskningsleder Heidi Gautun med at familien står for halvparten av alt omsorgsarbeidet for eldre i Norge.

Undersøkelsen om klemma mellom jobb og omsorgsforpliktelser for gamle foreldre, viser at over halvparten av befolkningen mellom 45 og 65 år har én eller to foreldre i live. Sju av ti er yrkesaktive, samtidig som de yter omsorg til gamle foreldre. Godt over halvparten sier de har opplevd at det er vanskelig å kombinere jobb med omsorgsforpliktelsene.

Legg så til at disse yrkesaktive (les: i hovedsak kvinner) også skal stille opp for egne barn og barnebarn. Hvilken bestemor ønsker ikke å trå til som barnevakt når det trengs, invitere hele familien på middag, og å bidra i dagliglivet slik at småbarnsfamiliene takler sin tidsklemme?

Det er mer som har endret seg. Ikke bare lever de fleste lenger; det er ikke noe spesielt i dag å bli 80, og vi får stadig flere hundreåringer. I tillegg er kommunenes politikk nå at gamle mennesker skal bo hjemme så lenge som mulig – det er nemlig billigere enn å bygge nok sykehjemsplasser og omsorgsboliger. Det betyr mange gamle i uhensiktsmessige boliger, som gjør det helt nødvendig at familien stiller opp for at hverdagen skal gå rundt.

Tenk også på at det i dag er vanlig at også kvinner i 50- 60-årsalderen er i full jobb, og du har situasjonen i et nøtteskall: Full jobb der arbeidsgiveren krever maksimalt, gamle foreldre som krever sitt, egne barn som trenger støtte og hjelp, og barnebarn som også fortjener tid og oppmerksomhet.

Godt voksne yrkesaktive kvinner står i spagaten hver dag. Det er rart at ikke flere forskrever seg.

Myndighetene er bekymret over at så mange velger å gå av med pensjon når de når målstreken på 62. Og diskuterer hvordan de skal få folk til å stå lenger i jobb; det er en uttalt målsetting.

Men den nye tidsklemma er ikke på dagsordenen. En forsker har foreslått å innføre rett til å være borte fra jobb hvis man har omsorg for gamle foreldre, på linje med den selvsagte retten unge voksne har til å være hjemme med syke barn. Forslaget døde hen uten særlig debatt; det er et ikke-tema.  I stedet kappes de politiske partiene om å kaste penger, tid og velferdsgoder etter småbarnsfamiliene.

Det kommer til å bli atskillig flere deltidsarbeidende, uføre og AFP-ere enn ønskelig, før noe skjer.

Imens lyver godt voksne på seg egen sykdom, bruker ferie- og fridager og strekker døgnet i alle retninger for å klare både omsorg og jobb. Og blir helt utslitte.

Det er ikke nødvendigvis et tøffere arbeidsliv som gjør at mange slutter så snart de har muligheten, eller jobber deltid. Det er virkningene av en helt ny samfunnsstruktur, vokst fram gjennom de siste 30-40 årene, som nå slår ut både på uføre-, pensjons- og sykefraværsstatistikken.

Den internasjonale kvinnedagen er 100 år i år. Det er de unge kvinnene som gikk i 8. mars-tog på 70-tallet med krav om likestilling og barnehageplasser – og som samtidig marsjerte ut i yrkeslivet – som i dag er i ei tidsklemme som bør få sutregenerasjonen til å blekne. Det vil si dagens unge voksne, som får det meste lagt til rette for seg.

Jenter; det er kanskje på tide å mobilisere og å finne fram de røde strømpene igjen?

''Virkeligheten bør få sutregenerasjonen til å blekne''.

Premenstruell milliardær i trassalderen

Jeg er ikke ute etter å «ta» rikingene. Norge trenger næringslivsledere som bygger bedrifter og arbeidsplasser; vi klarer oss ikke uten dem. Jeg lar meg heller ikke hisse voldsomt opp av folk som tjener penger på det de gjør. At magemålet hos noen bare overgås av egoet, setter bare dem selv i et dårlig lys.

De siste par ukene har Norges rikeste mann, milliardæren John Fredriksen, trolig helt ufrivillig stått for en underholdende føljetong som er verdig en egen episode i «Hotel Cæsar».

Så sent som i januar proklamerte skipsrederen at han ville flagge hjem fire skip. Nyheten kom i forbindelse med at næringsminister Trond Giske (Ap) besøkte et verft i Shanghai hvor Fredriksens skip bygges.

Nå blir den samme milliardæren fysisk syk av norsk næringspolitikk, og flytter hele flåten utenlands.

Senere er det blitt kjent at det var en uanmeldt skattesjekk hos ett av Fredriksens selskap som fikk begeret til å skvalpe over. «Skatteraidet», som Fredriksen kaller det, var altså et helt ordinært bokettersyn, og som oppleves udramatisk av andre bedriftsledere.

Men John Fredriksen skal ha seg frabedt at noen kikker ham i skipslistene.

Det er altså ikke regjeringens næringspolitikk det er noe i veien med. Ifølge investoren Jens Ulltveit-Moe er det tvert imot deilig å være rik i Norge, og mye lettere å bli rik her til lands enn for eksempel i England eller USA.

Rederne klager heller ikke – det vil si alle redere utenom John Fredriksen.

De rødgrønne har arbeidet hardt for å få norske rederier til å flagge skip fra utlandet og til Norsk Internasjonalt Register (NIS). Og myndighetene har strukket seg langt for at rederinæringen skal få det som den vil.

Derfor er det ikke en eneste norsk reder som har støttet Fredriksen i hans ut- og innfall den siste uka.

Nå er det selvfølgelig ikke bare bare å la hundrevis av norske arbeidsplasser seile sin egen sjø. Det har ikke Norge råd til; selv om John Fredriksen har det.

Bare tanken på at en så irrasjonell person holder sin egen milliardformue – og skjebnen til et ukjent antall norske arbeidstakere – i sine hender, er nok til at også andre enn John Fredriksen kan få hetetokter.

Men det får vel være grenser for hva vi og myndighetene skal finne oss i, selv fra Norges rikeste?

Som altså ikke er norsk lenger. Fredriksen flagget ut seg selv til Kypros for flere år siden.

«Emosjonell avgjørelse», kaller næringsministeren Fredriksens innfall og utflagging. Dere vet hva det sies om kvinner som handler emosjonelt eller irrasjonelt? Enten er de premenstruelle, eller så er de i overgangsalderen. Uansett skyldes det på hormonene. Legg så til oppførselen til en fireåring i den verste trassalderen, og du har John Fredriksen i et nøtteskall.

Kan noen gi den mannen en hormonkur og ei livbøye ...?

"Kan noen gi den mannen en hormonkur og ei livbøye?"

Drømmen om eventyret

La oss like godt innrømme det, folkens: Da brudgommen tørket en tåre foran alteret i kirken i Stockholm lørdag, så gjorde vi det også. Selv de mest iherdige motstanderne av nedarvede posisjoner, historiske overlevninger, ordensbånd og pomp og prakt ble berørt av seremonien da kronprinsesse Victoria fikk sin Daniel.

Ja, republikanerne så sikkert også på tv.

Aldri arbeider de i så sterk motvind, de som vil fjerne monarkiene i Europa, som når et kongelig bryllup er på gang. Fornuftige og rasjonelle argumenter mot monarkiet faller døde til jorden, selv om under halvparten av svenskene er positive til kongedømmet.

Påpekning om at kongelige bryllup koster skattebetalerne dyrt gjør ikke større inntrykk enn at monarkiet i seg selv koster skattebetalerne dyrt over statsbudsjettet. Det registrerer vi hvert år, og noen murrer.

Men det blir med det. Så lenge de kongelige oppfører seg noenlunde som folk.

Republikanska Föreningen i Sverige valgte tidspunktet med omhu. Akkurat i bryllupshelgen inviterer de likesinnede fra sju europeiske land som fortsatt har monarki som styreform.

Tanken om en organisasjon for den republikanske bevegelsen i Europa er lansert. Målet er å danne «Alliansen av europeisk Republican Movement’s».

Hensikten med den europeiske paraplyorganisasjonen er å samle republikaneren på tvers av partigrupper som vil innføre republikk med demokratiske midler.

– Det overveldende flertall av europeiske land er republikker, og målet er at alle land skal bli det, uttaler president Peter Althin, advokat og tidligere medlem av det svenske parlamentet for Kristelig Folkeparti.

Republikanere fra Belgia, Danmark, Nederland, Spania, Storbritannia og Sverige deltar. Også noen fra Norge; kanskje fra regjeringspartiet som har programfestet å fjerne monarkiet, men som aldri er tungbedt når det inviteres til slottsmiddag.

Partiet er mot monarkiet, men for slottsball; når skal en SV-dame ellers få anledning til å kle seg i en skikkelig ballkjole?

Jeg vedder diademet jeg ikke har på at forsamlingen på Restaurant Republik i Stockholm også følger vielsen på tv, og at mange av dem i smug tørker tårene mens de høylytt geberdet seg over intetsigende tv-kommentarer om arvesmykker og rysjer i blekrosa silke.

Vi har alle hørt eventyret om Espen Askeladd som vant prinsessen og halve kongeriket. Og kanskje lever eventyret i de fleste av oss, selv om ti ville hester ikke får oss til å innrømme det.

«Er du en av dem som er lei av monarkiet, og sier demokrati i tid, monarki i urtid? Da er du velkommen til en fullpakket fest med oss», lokker Republikanska Föreningen med lørdag.

Takk, men nei takk. Republikanere kan vi være igjen fra i morgen av.

"Jeg vedder diademet jeg ikke har på at også republikanerne tørket en tåre".

Et snev av hundegalskap

«Penger kan kjøpe en bra hund, men ikke dens logring» mente den amerikanske humoristen Josh Billings (1818-1885).

Mange nordmenn har visst ikke forstått det. De har penger nok til å importere løshunder, primært fra Romania. Hvorfor de gjør det, er en gåte for mange.

Etter at nye EU-regler gjorde det mulig å ta dyr over grensen til Norge uten tidligere tiders lange og omstendige karantenetid, har mange nordmenn funnet nye objekter de kan forbarme seg over: Herreløse hunder.

Gatehunder blir fanget, satt i leirer og drept i Romania. I hovedstaden Bucuresti alene er det rundt 50.000 løshunder, ifølge anslagsvise tall fra 2011. De utgjør en helserisiko og en fare for innbyggerne der de streifer rundt, ofte i flokk.

Myndighetene i landet har vedtatt at løshunder som fanges, skal settes i midlertidige hundekenneler. Hvis de ikke blir adoptert innen 30 dager, blir de avlivet. I noen kenneler er forholdene akseptable, men mange steder er det grusomme tilstander. Hundene får sjelden mat og vann, og når de først får mat blir det slåsskamp.

Det er ikke vanskelig å forstå at mange reagerer. Dyrevernere har da også satt i gang kampanjer for å få nordmenn til å adoptere en gatehund, og mange nordmenn har respondert.

De har adoptert og hentet et radmagert dyr. I år er det kommet minst 300 hunder fra Romania og Ungarn til Norge.

Mattilsynet har advart: Alt som er lov, er ikke nødvendigvis lurt.

Hundene kan bære med seg parasitter. Orm, flått og mark som kan jobbe seg inn i menneskelige organer, viser en fersk rapport fra Veterinærinstituttet. Rabies finnes fortsatt i mange land i Europa; vi vil ikke ha den livsfarlige sykdommen hit.

I tillegg vet vi ikke hvilken bakgrunn, dressur og gemytt hundene har.

Mens dyrevernere og hundeelskere øser penger og omsorg over skabbete kjøtere fra hvor som helst, går de fleste av oss (hundeelskerne også) daglig forbi rumenske tiggere som strekker koppen mot oss og ber om en slant.

Vi later som om vi ikke ser dem. Vi syns de er plagsomme og skjemmer bybildet der de sitter i skitne filler. Vi vet også at de lever kummerlig, med forferdelige sanitære forhold.

De lever bokstavelig talt et hundeliv; knapt bedre enn løshundene i hjemlandet. Helst vil vi ha dem sendt hjem, til Romania, der mange kommer fra.

Hunden er menneskets beste venn. I mange tilfeller ikke bare til hygge, men også til nytte. For andre er hunden helt uunnværlig; selve betingelsen for å leve et godt liv.

Hunder eller andre dyr skal ikke lide. Men å hente gatehunder til Norge er rett og slett hundegalskap. Det eneste riktige er human avlivning, der de er. Selv om lettrørte dyreelskere med romslige hjerter og lommebøker synes å mene noe annet, så er hunder dyr.

I motsetning til tiggerne.

De lever et hundeliv; knapt bedre enn løshundene i  Romania.