Den nye tidsklemma

Det er en myte at nordmenn ikke tar vare på sine eldre. I sitt nyeste forskningsprosjekt konkluderer Fafos forskningsleder Heidi Gautun med at familien står for halvparten av alt omsorgsarbeidet for eldre i Norge.

Undersøkelsen om klemma mellom jobb og omsorgsforpliktelser for gamle foreldre, viser at over halvparten av befolkningen mellom 45 og 65 år har én eller to foreldre i live. Sju av ti er yrkesaktive, samtidig som de yter omsorg til gamle foreldre. Godt over halvparten sier de har opplevd at det er vanskelig å kombinere jobb med omsorgsforpliktelsene.

Legg så til at disse yrkesaktive (les: i hovedsak kvinner) også skal stille opp for egne barn og barnebarn. Hvilken bestemor ønsker ikke å trå til som barnevakt når det trengs, invitere hele familien på middag, og å bidra i dagliglivet slik at småbarnsfamiliene takler sin tidsklemme?

Det er mer som har endret seg. Ikke bare lever de fleste lenger; det er ikke noe spesielt i dag å bli 80, og vi får stadig flere hundreåringer. I tillegg er kommunenes politikk nå at gamle mennesker skal bo hjemme så lenge som mulig – det er nemlig billigere enn å bygge nok sykehjemsplasser og omsorgsboliger. Det betyr mange gamle i uhensiktsmessige boliger, som gjør det helt nødvendig at familien stiller opp for at hverdagen skal gå rundt.

Tenk også på at det i dag er vanlig at også kvinner i 50- 60-årsalderen er i full jobb, og du har situasjonen i et nøtteskall: Full jobb der arbeidsgiveren krever maksimalt, gamle foreldre som krever sitt, egne barn som trenger støtte og hjelp, og barnebarn som også fortjener tid og oppmerksomhet.

Godt voksne yrkesaktive kvinner står i spagaten hver dag. Det er rart at ikke flere forskrever seg.

Myndighetene er bekymret over at så mange velger å gå av med pensjon når de når målstreken på 62. Og diskuterer hvordan de skal få folk til å stå lenger i jobb; det er en uttalt målsetting.

Men den nye tidsklemma er ikke på dagsordenen. En forsker har foreslått å innføre rett til å være borte fra jobb hvis man har omsorg for gamle foreldre, på linje med den selvsagte retten unge voksne har til å være hjemme med syke barn. Forslaget døde hen uten særlig debatt; det er et ikke-tema.  I stedet kappes de politiske partiene om å kaste penger, tid og velferdsgoder etter småbarnsfamiliene.

Det kommer til å bli atskillig flere deltidsarbeidende, uføre og AFP-ere enn ønskelig, før noe skjer.

Imens lyver godt voksne på seg egen sykdom, bruker ferie- og fridager og strekker døgnet i alle retninger for å klare både omsorg og jobb. Og blir helt utslitte.

Det er ikke nødvendigvis et tøffere arbeidsliv som gjør at mange slutter så snart de har muligheten, eller jobber deltid. Det er virkningene av en helt ny samfunnsstruktur, vokst fram gjennom de siste 30-40 årene, som nå slår ut både på uføre-, pensjons- og sykefraværsstatistikken.

Den internasjonale kvinnedagen er 100 år i år. Det er de unge kvinnene som gikk i 8. mars-tog på 70-tallet med krav om likestilling og barnehageplasser – og som samtidig marsjerte ut i yrkeslivet – som i dag er i ei tidsklemme som bør få sutregenerasjonen til å blekne. Det vil si dagens unge voksne, som får det meste lagt til rette for seg.

Jenter; det er kanskje på tide å mobilisere og å finne fram de røde strømpene igjen?

''Virkeligheten bør få sutregenerasjonen til å blekne''.