Prisen på et kålhode

I 1958 var Einar Gerhardsen statsminister, Høyesterett opphevet dommen over «Sangen om den røde rubin» og en ny jordbruksavtale førte til sterk prisstigning på mat.

Dette siste var antakelig det som opptok folk flest, sånn til hverdags, siden enkelte varer ble omtrent dobbelt så dyre over natta. Det sved for familier som i gjennomsnitt brukte rundt 40 prosent av sine inntekter på kjøp av nettopp mat.

50 år senere bruker en norsk familie i gjennomsnitt 10 prosent* av sine inntekter på mat. Likevel er vi nærmest sykelig opptatt av å finne stadig billigere matvarer, og avisenes sammenligning av lavpriskjedenes tilbud er noe av landets mest populære lesestoff. Nok et eksempel på at menneskets sjel og sinn forandrer seg atskillig saktere enn samfunnet rundt det.

Går vi til andre deler av verden er situasjonen noe annerledes. I Nigeria bruker en gjennomsnittlig familie 73 prosent av inntektene sine på mat. I Vietnam er tallet 65 prosent, i Indonesia 50. Dette er helt normalt, ut fra hvilket fattigdomsnivå landene befinner seg på. Det får også enorme konsekvenser for hvordan en økning i matvareprisene rammer familiene.

Ris er matvaren som grovt sett holder halvparten av verdens befolkning i live. Legg til hvete og mais, og antall mennesker som påvirkes av en prisstigning blir svimlende høy. Prisen på ett tonn ris passerte nylig for første gang 1000 dollar.

Det er en prisstigning på nær 70 prosent i løpet av noen få måneder. Verdens hvetelagre er tilnærmet tomme, og verdens maisfelt brukes i større og større grad til dyrking av råvarer til biodrivstoff. Noe som har ført til at prisen på mexicanernes nasjonalrett, tortilla, har steget med 400 prosent hittil i år.

Nå er det ikke nytt at verdens fattige sulter, ei heller at tilgangen på mat svinger kraftig i en rekke land. Men tidligere har dette som oftest skyldtes dårlige avlinger på grunn av tørke eller annet uvær, krig eller andre forstyrrelser av dyrkingsprosessene. Det nye med dagens krise er at den i stor grad er skapt av måten internasjonale markeder fungerer på.

En av krisens hovedårsaker er økt etterspørsel etter ris fra Kina og India, to økonomier i sterk vekst, med økende kjøpekraft. Den gir økt etterspørsel, som presser prisene i været. En annen årsak er etterspørselen etter biodrivstoff i vestlige markeder. Ifølge Pengefondet er maisbasert produksjon av etanol i USA, årsak til minst halvdelen av den økte etterspørselen etter mais.

Og der som med risen; økt etterspørsel gir høyere priser.

Nå er høyere priser på jordbruksprodukter ikke utelukkende av det onde. Problemet på kort sikt er at det tar tid å øke dyrkingen av mat, minst én sesong må gå før man har fått plantet og dyrket mer.

På lengre sikt kan det faktisk være nyttig for jordbruket i den tredje verden at bøndene får mer for varene sine. Hvorvidt dette vil være bra for en stadig økende bybefolkning er en annen sak.

For oss i det fete nord kan den siste tids oppmerksomhet om internasjonale matvarepriser forhåpentligvis sette vårt eget forbruk i relieff.

Prisen på et kålhode er åttedoblet siden 1958. Lønna er 30-doblet. Og fremdeles er et kålhode bedre egnet til å spise, enn til å tenke med.

Fremdeles er et kålhode bedre egnet til å spise, enn til å tenke med.

*I 2011 gikk 12,7 prosent av nordmenns konsum til mat. Dette er en nedgang om vi ser i overkant av ni år tilbake i tid. I 1995 var det samme tallet 15,8 prosent, ifølge ferske tall fra Dagens Næringsliv.