Når blir det vanlige folks tur?

Folk som havner på Stortinget er en helt
egen klasse.                                         

«Det er rart at vi aksepterer at en minoritet – som de med høyere utdanning faktisk er – skal dominere blant de folkevalgte», uttalte Mímir Kristjánsson fra partiet Rødt nylig. Som nyvalgt representant på Stortinget er han én av få uten høyere utdanning. Det forsterker at stortingspolitikere er en egen klasse.

Khrono, avisa for høyere utdanning, har sjekket utdanningsnivået til alle toppkandidatene til de ni store partiene som stilte til valg nylig. 84,5 prosent av partienes førstekandidater har høyere utdanning i en eller annen form. I befolkningen ellers har til sammenligning bare 34,6 prosent høyere utdanning. Partiet som ligner befolkningen best er Fremskrittspartiet. Over halvparten av Frps toppkandidater har ikke høyere utdanning. Partiet for folk flest, med andre ord. I andre enden av skalaen finner vi Venstre, der tre av fire har master eller mer. I befolkningen ellers har én av ti master eller mer.

Det er ikke bare utdanning som gjør at den politiske eliten skiller seg fra folk flest. En annen undersøkelse viser at nesten alle stortingspolitikere som ble valgt inn, er karrierepolitikere. De har bakgrunn som kommune- og fylkespolitikere og ordførere, med knapt med yrkeserfaring. Ser man hundre år tilbake i tid, blir forskerne slått av hvor stabil andelen karrierepolitikere har vært. Andelen er på over 80 prosent etter 2. verdenskrig. Skal du gjøre karriere som rikspolitiker i Norge, er du med andre ord nesten nødt til å gå gradene nedenfra og oppover i et parti. Det har både fordeler og ulemper. Fordelen er at det velges inn folk som kan politikk, og det er stort sett flinke folk som klatrer til topps i et parti. Men det finnes unntak. Ikke alle parti har spesielt begavede eller dyktige folk å sette på topp. De kan likevel havne der.

Det er altså en helt egen klasse som er kommet inn på det nye Stortinget. Sammensetningen speiler på ingen måte befolkningen. Noe som får den samme Rødt-politikeren til å påpeke at vi aldri ville ha akseptert at for eksempel åtte av ti på Stortinget var menn. Da er det rart at vi aksepterer at en minoritet av folk med høyere utdanning faktisk dominerer i parlamentet.  Han bruker Arbeiderpartiet som eksempel, der over 84 prosent av toppkandidatene har mer utdanning enn oss andre.  Ap tar matematisk hensyn til kjønn, legning, innvandrerbakgrunn, fylke og så videre. Det er ikke noe problem. – Men når det kommer til klasse, utdanning og yrkesbakgrunn er det plutselig ikke samme logikk som gjelder, sier Kristjánsson.

Det er partiene som suverent bestemmer hvem som skal toppe listene til stortingsvalget. Kun en håndfull av partienes medlemmer har innflytelse på nominasjonslistene, og å endre rekkefølgen ved valg er kun en teoretisk mulighet. Det er derfor partienes ansvar å sørge for at de som topper listene faktisk gjenspeiler befolkningen de skal representere. «Nå er det vanlige folks tur», har for eksempel Ap gjentatt gjennom valgkampen. Bare ikke når det gjelder politikerne.