«Det går aldri så godt som man håper, og aldri så dårlig som
man frykter» heter det i et svensk ordtak. I tidene vi lever i nå, trenger vi å
minne hverandre på akkurat det.
Unge har flyttet fokus fra klimakrise og krig til
egne framtidsutsikter.
Vi fikk en forsmak i fjor og det fortetter i 2023. Det er
krig i Ukraina, høy inflasjon, stigende renter, absurde strømpriser i deler av
landet og generelt mørke skyer på himmelen. Det er derfor kanskje ikke så rart
at unge mennesker mister framtidshåpet og flytter fokus fra de store, nesten
uløselige sakene som klimakrise og krig, til det nære. Egen økonomi og
jobbmuligheter er det unge mellom 15 og 29 bekymrer seg over, viser en fersk
undersøkelse fra NHO. For to år siden var det klimaendringene som uroet flest.
I fjor var det frykt for krig. I år er sju av ti unge redd for at dette skal
slå inn på deres framtidsutsikter og påvirke forhold som jobb, bolig og
familie. Unge kvinner er gjennomgående en del mer bekymret enn unge menn.
Unge i Nordland er mer bekymret enn i resten av landet viser
undersøkelsen. I Nordland er seks av ti bekymret for økte priser og for
ødeleggelse av natur og miljø mens klimakrisen kommer lenger ned på listen.
Bekymringen handler ikke utelukkende om dagens økonomiske tilstand, men også om
framtidsutsiktene, påpeker rådgiver Aina Fagereng i NHO Nordland i Bodø NU.
Bakteppet er at unge i Nordland er mer bekymret for ikke å få en jobb de ønsker
seg, altså drømmejobben, enn resten av landet. Samtidig som også flere i
Nordland tror en god jobb sikrer dem en god framtid, ifølge rådgiveren i NHO.
Det er ting i undersøkelsen som både NHO og andre bør stanse
opp ved. Fire av ti unge syns det er vanskeligere å planlegge egen framtid nå enn
for to år siden. Seks av ti unge opplever at deres generasjon har det tøffere
enn foreldrene, og halvparten tror det vil være vanskeligere å få jobb i Norge
om ti år enn det er i dag. Men hvor har de egentlig det fra? Var det egentlig
sånn at foreldregenerasjonen hadde det så mye lettere? En tjueåring i dag har
foreldre som var født på slutten av 1970-tallet eller begynnelsen av 1980-tallet;
hva var egentlig enklere da? Lånerenten var ikke lavere; tvert imot. Den var i
gjennomsnitt på over åtte prosent rundt de årene foreldregenerasjonen tenkte på
å etablere seg. Arbeidsmarkedet strammere, over 90.000 var arbeidsledige ved
tusenårsskiftet, hvem av foreldregenerasjonen fikk egentlig drømmejobben? Nå er
det flust av ledige jobber og mangel på arbeidskraft. Det var krig i Europa da
også, Bosniakrigen varte fra 1992 til 1995 med store flyktningstrømmer til
Norge, om enn færre enn i dag. Men én ting dro foreldregenerasjonen fordel av:
Strømprisene var lave, over hele landet.
De er fint å sikte mot drømmejobben, og urovekkende at så
mange unge har så liten framtidstro, selv om det er forståelig. Men en
realitetsorientering kan kanskje være på sin plass. Det kan dempe pessimismen. Alt
var ikke bedre før. Heller ikke dette.
