«Med politikk forstår mange kunsten å slukke branner de selv
har tent på», er et sitat med ukjent opphav. Det er garantert ikke Trond Giske
som har sagt det.
Det har vakt betydelig oppsikt – og ikke så lite forundring, bestyrtelse og kritikk - at valgkomiteen i Trøndelag Ap enstemmig foreslår
Trond Giske som leder av fylkespartiet. Ingen kan ha unngått å få med seg skandalen,
da varslersakene ble offentlig kjent. Konklusjonen i januar 2018 ble at Trond
Giske har brutt partiets interne retningslinjer for seksuell trakassering. Det
kostet ham både jobben som nestleder i partiet og det prestisjetunge vervet som
finanspolitisk talsmann. Som stortingsrepresentant ble han satt i «skammekroken»,
og flyttet over til familie- og kulturkomiteen, der den tidligere høyprofilerte
og meget erfarne politikeren har levd en heller anonym tilværelse.
Det passer en maktpolitiker som Giske dårlig. Tiden etter
skandalen har Trond Giske brukt til å farte land og strand rundt og drikke
kaffe med grasrota i partiet. Han har sikret seg støtte fra mange lokallag i
Trøndelag, der han har hatt støttespillere hele tiden. Nå er Giske i ferd med å
bli rehabilitert. Blir han valgt som leder i Trøndelag Ap på årsmøtet førstkommende
lørdag, sikrer det ham også plass i landsstyret i Ap.
Så skal vel alle få tilgivelse, og ingen skal straffes i evig tid? Det er et anerkjent prinsipp som også skal gjelde en toppolitiker. Men det er noe med timingen her som får mange flere enn de unge kvinnene som varslet til å reagere. For å sammenligne med en annen skandale i rikspolitikken. Terje Søviknes (Frp) trakk seg fra alle verv i januar 2001 etter at det ble kjent at han hadde hatt seksuell omgang med en beruset 16-årig jente på en fest etter et landsmøte i FpU. Etter den tid har han hatt en beskjeden rolle som ordfører i Os og noen interne oppdrag i Frp, inntil han igjen ble løftet inn på den rikspolitiske arenaen som olje- og energiminister i 2016. Altså 15 år etter skandalen. Selv så lenge er for kort, mener mange.
Roger
Ingebrigtsen fra Troms Ap, som trakk seg som statssekretær i 2012 som følge av
en «seksuell relasjon» til en 17 år gammel jente i partiet, kom aldri tilbake i
rikspolitikken igjen. Pussig nok var Ingebrigtsen da statssekretær i Nærings-
og handelsdepartementet, der statsråden het… ja, nettopp: Trond Giske. Eirik
Sivertsen, som representerer Nordland Ap på Stortinget, trakk seg som
fraksjonsleder etter at det i mars i år ble kjent at han har brutt partiets
retningslinjer for seksuell trakassering. Sivertsen tar ikke gjenvalg.
I motsetning til Trond Giske, er det altså noen som setter
partiet og politikk først, og har skamvett nok til ikke å be om fornyet tillit.
Etter åtte år i opposisjon er det «vinn eller forsvinn» for
Ap ved valget neste år. Hvordan det skal bli en god valgkamp med Trond Giske på
topp i Trøndelag – for der havner han som leder i fylkespartiet – er vanskelig
å se for seg. At partileder Jonas Gahr Støre vil slutte rekkene, og ha fokus på
politikk i stedet for person, er ren ønsketenkning.
Det kommer i altfor stor grad til å bli et valg for eller
imot Trond Giske, og det langt utenfor Trøndelags grenser. Å velge den utskjemte
politikeren som leder, er derfor risikosport på høyt nivå.
Også kalt selvskading.
