Jenter som knekker koden

Flere jenter knekker datakodene, og det er bra. Det er nemlig    

altfor viktig til at det kan overlates til gutter og menn alene.

«Vær grei mot nerder. Sjansen er stor for at du vil ende opp med å jobbe for en», ifølge Bill Gates, grunnleggeren av Microsoft Corporation. Han kunne ha lagt til: Sjansen for at nerden er en mann, er svært stor.

27. april er FNs internasjonale dag for jenter og IKT, altså for informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Er du jente, og litt sånn som meg, steiler du allerede nå. Du bruker teknologien hver eneste dag. Du vet hvilke taster du skal trykke på, og det skal funke hver gang. Alt annet er uinteressant.

Det var den internasjonale telekommunikasjonsunionen i FN (ITU) som opprettet dagen i 2011, og målet er å oppmuntre jenter og unge kvinner til å vurdere studier og karriere innen IKT-fag. I løpet av årene er flere tusen jenter i mange land introdusert for det mystiske ordet «koding», blant annet gjennom ulike nettverk som nettopp har som mål å få flere jenter interessert i hvordan en pc eller robot fungerer, og kan styres. Og stadig flere jenter skjønner at IKT ikke bare er for gutter i hettegensere, som fra foreldrenes kjellerstue hacker seg inn i dataprogrammer der de slett ikke skal være.

Det er en grunn til at jenter og IKT settes på dagsordenen. Kun 20 prosent av ansatte i IT-bransjen i OECD-land er kvinner, ifølge en rapport fra ITU, som ble publisert i 2012. Selv om rapporten er noen år gammel, har ikke tallene endret seg vesentlig. Kvinner er overrepresentert i lavere stillinger.

Det er ingen grunn til at dette er en arena jenter skal overlate til guttene. Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet i Norge er en av arbeidslivets store utfordringer. Det digitale skiftet krever at flere får IT-kompetanse, og dette skiftet skal også jenter være med på. Ellers blir jentene akterutseilt.

Derfor er det flott at enkel programmering er blitt valgfag i ungdomsskolen. Skolene i Bodøsjøen og Rønvik er med i pilotprosjektet, som gjennomføres i 50 kommuner, og som startet i 2016. Det gjør at flere jenter oppdager at de kan fordype seg i dataspråkene Erlang eller Ferite i stedet for de mer tradisjonelle «jentefagene» engelsk eller fransk.

Det vises også på Samordna opptak at flere jenter vil lære å knekke koden. Andelen kvinner som har søkt IKT-fag øker, fra 16 til 24 prosent på fem år. – Du får så mange muligheter, og du har like mye rett til å være her som gutta, sier Dasha Krivonos, som studerer anvendt datateknologi på andre året, til digi.no.

Vi er allerede godt inne i det digitale skiftet. Og teknologi kommer til å løse noen av de største utfordringene vi er i nå, fra miljøvern til helse, påpekes det fra IT-hold. En så viktigdel av samfunnsutviklingen kan ikke overlates til gutter og menn alene.

Derfor er det flott, og helt nødvendig, at stadig flere jenter kan pynte seg med tittelen «datanerd». Hvilket smykke!

Møkkasprederne

Liv Signe Navarsete og Ole Borten Moe. Sistnevnte har

forsøkt å vaske av seg møkkalukta.

«Dersom en mann har karakter, er den vanligvis dårlig», ifølge den franske politikeren Georges Clemenceau (1841-1929). Sjelden så godt demonstrert som i saken som rir Senterpartiet akkurat nå. Minst én av ti menn på hyttetur lyver.

For to år siden fikk Senterpartiets Liv Signe Navarsete en tekstmelding midt på natta. «Vi har lyst på fitta di» var budskapet. Meldingen ble sendt fra telefonen til én av ti sentrale Sp-folk på hyttetur. Blant dem var 1. nestleder i partiet, to Sp-ordførere, en tidligere statssekretær og en tidligere rådgiver. Voksne, ansvarlige menn med ryggrad og moral, skulle vi da kanskje tro.

Det overrasker kanskje ikke: Alle har tilknytning til Trøndelag. Men til forskjell fra Venstres Trine Skei Grande, som har fortalt statsministeren at hun «kan ha gjort dumme ting på fest», og på den måten prøvde å bagatellisere sex i en kornåker med en full 17-åring, innrømmer gjengen fra «bondepartiet» ingenting.

Det vil si: Alle bedyrer eller sverger på at de ikke har sendt meldingen. Og ingen vet hvem som gjorde det, sier de. Det henger simpelthen ikke på greip. Den første som forsøkte å vaske av seg møkkalukta var 1. nestleder Ola Borten Moe, ved å gå ut offentlig å si at det i hvert fall ikke var han. Men ettersom alle ti nå har gjort det samme, henger lukta ved alle.

Situasjonen er derfor som en kjent advokat tvitret nylig: Det er bedre at ni uskyldige blir hengt ut, enn at én skyldig går fri.

Da #metoo-bølgen skylte over det politiske landskapet rundt juletider, så det en kort stund ut som om Senterpartiet var det enste partiet som ikke ble truffet. Det viste seg ikke å være riktig. I mars måtte Dag Rønningen, fylkesordfører i Hedmark, gå av etter flere varsler om «upassende oppførsel». Det er redelig, og det man kan forvente hvis varslene er mange og alvorlige. Når samme mannen kort tid etter ble valgt til gruppeleder i fylkestinget, stinker det. Altså først tatt med buksa nede - om enn ikke bokstavelig - deretter belønnet med en godt betalt jobb for partiet.

Det er ikke det minste rar at kvinnene i Hedmark Sp mener at partiledelsen ikke tar dem på alvor.

Nå står altså betrodde, tillitsvalgte politikere der og bedyrer at «det var ikke meg». For et ynkelig syn. Hadde den skyldige innrømmet sin brøde for to år siden, og bedt om unnskyldning, hadde saken vært ute av verden. Møkkalukta denne saken sender ut når helt inn til partikontoret i Oslo, og fester seg også ved partileder Trygve Slagsvold Vedum, som var den som håndterte saken i utgangspunktet. Det skjedde ingenting. Generalsekretæren hadde «glemt» hele episoden, til den nå ble offentlig kjent.

Som i andre tilfeller: Måten et parti håndterer denne typen saker, avgjør om partiet er troverdig eller ikke. Senterpartiet tar sextrakassering på det største alvor? Det må faktisk partiledelsen dra lengre ut på landet med. 

Ligning med to ukjente

Mens bragdene til våre store polarhelter fortsatt hylles, er

helter som Gerhard Henrik Armauer Hansen gått i

glemmeboka.                                Foto: Universitetsbiblioteket

«Matematikk er fornuftens musikk», sa den britiske matematikeren James Joseph Sylvester (1814-1897). Det bør appellere til norske ungdommer, som ellers vet navnet på de fleste døgnfluer som har med musikk å gjøre, og som ikke har matematikk som yndlingsfag.

6. april 1829 døde Norges største matematiker gjennom tidene, Niels Henrik Abel. Han tok opp og løste problemer som andre hadde strevd med i hundrevis av år, gjorde nye oppdagelser og formulerte spørsmål som den dag i dag er sentrale i moderne matematikk.

Abel ble internasjonalt kjent for å ha bevist at den generelle femtegradsligningen ikke kan løses med de elementære regningsartene, noe tusenvis av elever i norske klasserom nok har hatt mistanke om. Mange sliter med matematikk, og velger gjerne faget bort når anledningen byr seg. 

For å hedre hans minne deler Det Norske Videnskaps-Akademi hvert år ut Abelprisen. For et par uker siden ble det offentliggjort at en visjonær matematiker fra Canada, Robert Langlands, får den prestisjetunge prisen. Den gis til internasjonale forskere som har utmerket seg innen fagfeltet. De fleste av oss har ikke hørt om vinneren. Utdelingen av Abelprisen, som skal skje i mai, nevnes knapt i mediene. Kunnskap om Niels Henrik Abel er forbehold en engere krets. Spør nær sagt hvem som helst om de har hørt om mannen, og de vil nevne en norsk popartist med samme etternavn.

Vi har andre, nesten glemte helter. Lepra, eller spedalskhet, er en sykdom som var fryktet i flere tusen år, og kjent fra den tidligste oldtid. Også Bibelen beskriver sykdommen, men det var ikke Jesus som helbredet de spedalske. Det var Gerhard Henrik Armauer Hansen (1841–1912). Overlegen og naturforskeren fra Bergen oppdaget leprabasillen. Navnet hans er selvfølgelig kjent i medisinske kretser, og det finnes et museum i Bergen. Utover det, er han så godt som glemt.

Våre store intellektuelle helter, de som ble internasjonalt kjent for å bruke hodet i tillegg til kroppen, får knapt oppmerksomhet i mediene. De tøffe polarheltene derimot, som Amundsen og Nansen, holdes levende i folks minne blant annet gjennom tv-produksjoner om deres strabasiøse polferder. Eventyreren Thor Heyerdahl har fått spillefilmen om sitt liv. Den hadde premiere i 2013, og vakte ny interesse for Kon Tiki-ekspedisjonene. Den samme æren ble tildelt den nylig avdøde fysikeren Stephen Hawkings. «The Theory of Everything» hadde premiere i 2014. 

Niels Henrik Abels liv er også verdt en film. Den kan kanskje vekke matteinteressen hos nye generasjoner. Historien om Gerhard Henrik Armauer Hansen – og de spedalskes skjebne – har alle ingredienser til å kunne bli en film der intet mangler: kjærlighet og glede, skuffelser og håp, sykdom, sorg og død. Det gjenstår bare å få Nicolai Cleve Broch til å spille hovedrollen.

Veggpryd

Kanskje ikke kunst av ypperste klasse, men "Making a martyr"

er en politisk ytring på høyt nivå.

«Jeg er for kunst som er politisk, erotisk og mystisk, og som gjør noe annet enn å sitte på rumpa i et museum», mener den svensk-amerikanske bildekunstneren Claes Oldenburg (1929 -). Politisk kunst har vært nærmest steindød lenge. Endelig har den stått opp fra de døde. I påska selvfølgelig; hva passer bedre?

Da dagslyset kom 2. påskedag avslørte det et nytt veggmaleri i Bergen, av den anerkjente og anonyme gatekunstneren «AFK». Gatekunst har sin egenart i nettopp å dukke overraskende opp på husvegger, veggen er spurt. I motsetning til alle dekorasjonene, som de siste årene har pyntet opp også Bodø, laget av folk som er blitt spesielt invitert for å forskjønne ellers kjedelige husvegger.

I Bergen var det en naken Sylvi Listhaug som ble avbildet. De fleste fikk det sikkert med seg før ukjente natt til onsdag skjulte bildet under svart maling. Den avgåtte statsråden, korsfestet. Tung symbolikk, med Rødts logo som naglene i hendene, «Min kamp» på magen og nederst: en bukett av mikrofoner og blomster.

«Making a martyr» kaller kunstneren selv bildet, og viser til at Sylvi Listhaug «ofret» seg for å redde regjeringen, mens hun foran en skog av mikrofoner proklamerte at hennes ytringsfrihet var kneblet. Det er et sterkt bilde, som utvilsomt provoserer mange.  Det er hensikten. Andre liker det ikke og syns det er over grensen. Det er lov. Jeg syns det er strålende! Og godt innenfor ytringsfrihetens grenser, som nettopp Listhaug og Frp er så opptatt av.

Vi har noen få som ytrer seg i samfunnsdebatten med bitene, politisk satire. Rolf Groven har provosert med sin kunst i over 30 år. En av hans siste politiske provokasjoner kom i 2016. I bildet «Seierherrer» poserer den norske makteliten bak en bombe påmalt «In God we trust». En kritikk av Norges forhold til USA. Blant flere er tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik avbildet. Presten, som ledet Norge inn i to kriger, er iført prestekjole og bærer bibel og skytevåpen.

Det er kanskje unødvendig å føye til at Groven aldri er blitt anerkjent av det kunstneriske «establishment».

Jeg har tidligere etterlyst samfunnsengasjement fra kulturarbeidere, enten vi snakker om musikk, bildende kunst eller teater. Da påpekte jeg at det ikke er skrevet en skikkelig provoserende nordnorsk vise siden Halvdan Sivertsen kom med «F16, F16, æ bli så førrbanna…» i 1979. Landsdelens mestselgende bildekunstner maler fortsatt bilder som gjør ham til landsdelens mestselgende bildekunstner. De to offentlig finansierte teatrene, Hålogaland Teater og Nordland Teater, reiser rundt med henholdsvis musikalen «The Sound of Music» og «Lille Eyolf».  Familiedrama utgitt i 1894, for dem som ikke kjenner Henrik Ibsen.

Helt friksjonsfritt. Ikke en eneste kontrovers. Ingenting som kan provosere. Ganske så likegyldig.  Bare innen samisk kunst og kultur ser vi tydelige tegn til opprør og protest. Faktisk syns jeg – nå som før - at flere kunstnere og kulturarbeidere bør vise finger’n til makta og «nagle» dem til veggen, når det er grunn til det.  Det får de tåle; uansett parti.