Veggpryd

Kanskje ikke kunst av ypperste klasse, men "Making a martyr"

er en politisk ytring på høyt nivå.

«Jeg er for kunst som er politisk, erotisk og mystisk, og som gjør noe annet enn å sitte på rumpa i et museum», mener den svensk-amerikanske bildekunstneren Claes Oldenburg (1929 -). Politisk kunst har vært nærmest steindød lenge. Endelig har den stått opp fra de døde. I påska selvfølgelig; hva passer bedre?

Da dagslyset kom 2. påskedag avslørte det et nytt veggmaleri i Bergen, av den anerkjente og anonyme gatekunstneren «AFK». Gatekunst har sin egenart i nettopp å dukke overraskende opp på husvegger, veggen er spurt. I motsetning til alle dekorasjonene, som de siste årene har pyntet opp også Bodø, laget av folk som er blitt spesielt invitert for å forskjønne ellers kjedelige husvegger.

I Bergen var det en naken Sylvi Listhaug som ble avbildet. De fleste fikk det sikkert med seg før ukjente natt til onsdag skjulte bildet under svart maling. Den avgåtte statsråden, korsfestet. Tung symbolikk, med Rødts logo som naglene i hendene, «Min kamp» på magen og nederst: en bukett av mikrofoner og blomster.

«Making a martyr» kaller kunstneren selv bildet, og viser til at Sylvi Listhaug «ofret» seg for å redde regjeringen, mens hun foran en skog av mikrofoner proklamerte at hennes ytringsfrihet var kneblet. Det er et sterkt bilde, som utvilsomt provoserer mange.  Det er hensikten. Andre liker det ikke og syns det er over grensen. Det er lov. Jeg syns det er strålende! Og godt innenfor ytringsfrihetens grenser, som nettopp Listhaug og Frp er så opptatt av.

Vi har noen få som ytrer seg i samfunnsdebatten med bitene, politisk satire. Rolf Groven har provosert med sin kunst i over 30 år. En av hans siste politiske provokasjoner kom i 2016. I bildet «Seierherrer» poserer den norske makteliten bak en bombe påmalt «In God we trust». En kritikk av Norges forhold til USA. Blant flere er tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik avbildet. Presten, som ledet Norge inn i to kriger, er iført prestekjole og bærer bibel og skytevåpen.

Det er kanskje unødvendig å føye til at Groven aldri er blitt anerkjent av det kunstneriske «establishment».

Jeg har tidligere etterlyst samfunnsengasjement fra kulturarbeidere, enten vi snakker om musikk, bildende kunst eller teater. Da påpekte jeg at det ikke er skrevet en skikkelig provoserende nordnorsk vise siden Halvdan Sivertsen kom med «F16, F16, æ bli så førrbanna…» i 1979. Landsdelens mestselgende bildekunstner maler fortsatt bilder som gjør ham til landsdelens mestselgende bildekunstner. De to offentlig finansierte teatrene, Hålogaland Teater og Nordland Teater, reiser rundt med henholdsvis musikalen «The Sound of Music» og «Lille Eyolf».  Familiedrama utgitt i 1894, for dem som ikke kjenner Henrik Ibsen.

Helt friksjonsfritt. Ikke en eneste kontrovers. Ingenting som kan provosere. Ganske så likegyldig.  Bare innen samisk kunst og kultur ser vi tydelige tegn til opprør og protest. Faktisk syns jeg – nå som før - at flere kunstnere og kulturarbeidere bør vise finger’n til makta og «nagle» dem til veggen, når det er grunn til det.  Det får de tåle; uansett parti.