Generasjon velsmurt

«Av alle radikale meninger, anses de unge for å være de mest typiske. I virkeligheten er de de mest konservative mennesker jeg noensinne har møtt», mente den amerikanske presidenten Woodrow Wilson (1856 – 1924).

Han hadde rett; bevist nok en gang ved høstens valg: De unge stemmer i stor grad som sine foreldre, trygt plassert i sentrum av norsk politikk.

De unge er dårligere enn sitt rykte. Sjelden ser vi opprør og rebelsk oppførsel her til lands. Sist registrerte tilfelle av sivil ulydighet var da «monstermastene» i Hardanger skulle bygges. Da var det minst like mange godt voksne som ungdommer som tok på seg bunaden og lenke seg fast.

Her i byen var det tegn til engasjement og initiativ da ungdomsklubben Gimle var truet av nedleggelse. Men i høflige og siviliserte former, må vite: et møte der vi snakker om saken. 

For samfunnet generelt, og foreldregenerasjonen spesielt, er det selvfølgelig utrolig bekvemt av vi har så kjekke ungdommer. Foreldrene kan lene seg tilbake og konstatere at de har oppdratt sine barn i sitt eget bilde: Kliss like dem selv.

Og en kjettersk tanke sniker seg inn: Aldri har så mange ungdommer fått en diagnose som i våre dager. Nordland ligger på topp. Enhver bråkmaker – enten det er han eller hun – stemples med ADH-diagnose, medisineres og gjetes inn i flokken av velstående, velfødde og veloppdragne. Er det en sammenheng?

Men hva skal vi egentlig med dem, ungdommene, hvis de ikke konstant holder voksengenerasjonen på tå hev? Det er deres fremste oppgave i denne fasen av livet: å protestere.

Når de sjelden eller aldri gjør det, så kan vi vel like godt putte dem i fryseren når de er ferdig med videregående, og tine dem opp igjen som unge voksne, der de sitter med rekkehus, 1,8 barn, stasjonsvogn i carporten og campingbil på Saltfjellet?

Noen ganger får jeg lyst til å røske musikkproppene ut av ørene på dem, konfiskere mobilen, ta tak i kragen på den rådyre dunjakka og skikkelig filleriste den såkalt opprørske generasjonen og si: Ikke finn dere i det! Bli rasende, på nær sagt hva som helst: 

Mot myndighetenes manglende boligpolitikk, for legalisering av hasj, nei til kroppshysteri, ja til ... ett eller annet.

Eller de enda mer alvorlige sakene; de som virkelig truer jorda og menneskers liv og helse. Resultatet av voksengenerasjonens politikk; de som siter på den grønne grein og har trukket stigen opp etter seg.

Og som sender regningen til de unge.

Lenk dere fast, bli arrestert og båret vekk, tagg en vegg med slagord, kast stein, knus et vindu (et lite ett), og om ruteknusing føles for ulydig og farlig: Slå i alle fall en liten sprekk i den oljesmurte velferdskuvøsen vi alle lever i.

Er dere bare et par stykker, er det pøbelstreker. Men med mange nok som ikke finner seg i det, garanterer jeg at det skremmer vannet av generasjon femti, feit og ferdig. 

Altså de som (i grove trekk og uærbødig sagt) styrer og bestemmer.

For dere forventer vel ikke at det er generasjon seksti, satt og søkkrik som skal fikse verden for dere ...?

Godt (opprørsk) nyttår!

"Slå en sprekk i den oljesmurte velferdskuvøsen vi lever i"

Selvrealisering i zentrum

Nei, det er ikke på nivå med Snåsamannen eller prinsesse Märthas engleskole. Det er noe helt annet.

Zen. Bare ordet får tankene til å gå til Østens mystikk og flere hundre år gamle tanker og filosofi.  «Helt zen» sier vi, og mener kanskje noe diffust åndelig, helhetlig, rolig, mystisk og enigmatisk.

Å si hva zen er, er umulig og det er ikke bare på grunn av begrenset spalteplass.

I forordet til boka «Med zen i lomma (Hilt & Hansteen as 1996) heter det at det er enklere å beskrive enhåndsklapping enn å beskrive hva zen er. 

Boka forsøker likevel: Zen oppsto i Kina i det sjette århundre som en fusjon mellom indisk buddhisme og kinesisk taoisme, og hvor det spekulative går opp i det praktiske, det metafysiske i det jordiske.

Så da kan man lure på hva ei jordnær «bondetuppe» som Senterpartiets leder Liv Signe Navarsete har å hente hos en norsk zen-coach, som trolig aldri har satt av ett minutt til meditasjon i et tempel i Østen.

Kommunalministeren* bruker 43.000 kroner av skattebetalernes penger til tolv coachingsamtaler hos firmaet Zen Leadership.

Det er selvfølgelig ikke noe galt i at statsråden ønsker å utvikle seg selv for å bli mer effektiv og planmessig i arbeidet. Men det er litt merkelig at en som har vært en av landets absolutte toppledere gjennom fire og et halvt år i regjering først nå finner ut at det er nødvendig.

Altså etter at hun også ble leder i Senterpartiet; er det derfor det er nødvendig å forene det jordiske med det metafysiske?

Det kan være noe i at Sps kjernevelgere vil reagere på Navarsetes lederutviklingskurs, og at jordnære bønder både i bygd og by rister på hodet av denne typen zen – på norsk.

Det må være noe med sentrale politikeres dragning mot det mystiske og uforklarlige.

Tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssen tok selv kontakt med Snåsamannen for å få hjelp til sønnen sin, og Aps stortingspolitiker Saera Kahn pådro Stortinget skyhøye telefonregninger etter å ha ringt en spåkone flere titalls ganger.

Kommunaldepartementet forsvarer Navarsetes utgifter for at statsråden skal få oppleve sitt øyeblikk av zen.

Det er det ikke mange utenfor de innerste kretser som gjør; skattebetalernes penger kan brukes til mye annet. Hva statsråden privat, eller partiet, syns det er verdt å bruke penger på, er en annen sak.

Statsråden kan få et gammelt zen-ordtak med på veien – og det helt gratis:

«Før mennesket setter seg inn i zen, er fjellene fjell og vannene vann. Etter det første gløtt inn i zens tankeverden er ikke fjellene lenger fjell, og vannene er ikke lenger bare vann. Etter at man er blitt en opplyst, er fjellene atter fjell og vannene igjen blitt vann».

Altså bortkastede penger.

«Hva skjer med hullet når osten er spist?»

(Vestlig koan)

*Liv Signe Navarsete var kommunal- og regionalminster i Stoltenberg-regjeringen fra 2009-2013.

I den sorte gryte

Vi er i den tiden på året da enkelte oppdager at Frelsesarmeen er ... Frelsesarmeen. Og nær sagt som vanlig: Noen som ikke har fulgt med i timen trekker seg i protest fra de populære julekonsertene, når det plutselig går opp for dem (godt voksne mennesker; hvilken planet har de levd på?) at Frelsesarmeen har et syn på homofile som de ikke støtter.

Frelsesarmeen spør for øvrig ikke om seksuell legning hos dem som hjelpes.

De som nå trekker seg, det være seg Truls Sonstad, Lars Vaular eller RBK, er i sin selvfølgelige rett til å følge sin samvittighet. Det skulle bare mangle. 

Til og med Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har slått fast at ingen kan fengsles eller straffes for å følge sin overbevisning. I dette tilfellet i 2009, i en sak der et armensk Jehovas Vitne ble dømt til fengsel på grunn av militærnekting.

Det er et anerkjent prinsipp at ingen skal tvinges til å gjøre noe som strider mot deres samvittighet. Likevel sitter det samvittighetsfanger i fengsel nær sagt i hopetall, også i vår del av verden.

Heller ikke journalister kan tvinges til å skrive noe mot sin vilje. Det er nedfelt i Vær varsom-plakatens pkt. 2.5, der det heter at «en redaksjonell medarbeider kan ikke pålegges å gjøre noe som strider mot egen overbevisning».  

Så ville vel heller ikke en journalist med ateistisk grunnsyn søke seg jobb i den kristenkonservative avisa Norge i Dag. Eller en Frp-er i Klassekampen. Vi burde kanskje kunne forvente at de som først sier ja, så nei, til Frelsesarmeen også hadde tatt seg bryet?

Det er innvendinger, selvfølgelig. Militærtjeneste er noe man pålegges av myndighetene, og ikke velger selv. Fastleger er offentlig ansatte, og skal dermed pr. definisjon følge norsk lov, også den som fastslår at vi har selvbestemt abort.

Likevel er det noe grunnleggende ikke-prinsipielt i det prinsipielle. Samvittighet hylles og bejubles i de sakene flertallet er enig i, og for noen (les: kjendiser), mens andre menneskers overbevisning ikke avstedkommer annet enn samstemt hylekor og fordømming.

Det er faktisk slående: De som påberoper seg rett til å følge sin egen indre stemme om rett og galt, unner ikke andre det samme.

Jeg har ikke registrert at noen som nå trekker sin støtte til Frelsesarmeens veldedige arbeid, har forsvart legers rett til å følge sin samvittighet i abortspørsmålet. Eller gir sin moralske støtte til prester som ikke ønsker å vie homofile i kirken, for den saks skyld.

Eller er det sånn at samvittigheten til en som kan sparke fotball eller klimpre på gitar er mer verdt og er viktigere enn andres?

Gjennom tidene har de som bestemmer i et land, straffet mennesker som har handlet ut fra sin samvittighet og nektet å bøye seg. Filosofen Sokrates var en slik person. Han satte sannheten høyere enn livet, og han ble dømt til døden i 399 f.Kr. på grunn av sin overbevisning.  

Sokrates ba ikke om nåde, men erklærer at han handlet til statens beste og i overensstemmelse med sin samvittighet, og ble dømt til døden.

Sokrates drakk giftbegeret tomt. Frelsesarmeens sorte gryte er forhåpentligvis full.

"Er samvittigheten til en som kan klimpre på gitar mer verdt, og viktigere, enn andres?"

Spinnesidens vrangside

Det slår aldri feil. Hver gang noen tar konsekvensen av at menn faktisk er menn, kommer det et hylekor fra spinnesiden med beskyldninger om at noe er macho. Denne gang er det det seriøse nettmagasinet «Harvest», lansert av menn med solid journalistisk erfaring og alvorlige hensikter, som får gjennomgå.

Kritikken sprer seg som edder og galle i sosiale medier, spesielt fra den kulturelle elite i oslogryta.  I rettferdighetens navn: Også fra noen menn.

«Harvest» er ikke et tradisjonelt mannfolkblad, eller spesifikt kjønnsrettet. Det er ikke en pupp eller et lår å se. Biler eller båter som kan gå idiotisk fort er ikke-tema.

I egenomtalen beskriver magasinet seg slik: «Harvest» er et maga­sin om naturen og menneskers forhold til den. Vi ser på «Harvest» som et leirbål – et sted for gode historier og deling av kunnskap. En av grunnleggerne utdyper: Mannen føler seg i større grad fremmedgjort i dagens urbane tilværelse. Det er spørsmål han mener må få lov til å dukke opp.

Omtrent halvparten av artiklene i magasinet er for øvrig skrevet av kvinner.

Jeg skjønner ikke dette hysteriske raseriet mot det faktum at menn faktisk er ... menn. Uansett hvor mye vi setter pris på likestilling, pappaperm og «myke menn», bør vi akseptere at det faktisk er en forskjell.

Hvis det er noe som er spesifikt kjønnsrettet og kjønnsfokusert  i vår samfunn, så er det kvinnemagasiner. Jeg bladde nylig gjennom et utvalg av de mest solgte (ja, jeg var hos frisøren) og hvis noe er kjønnsspesifikt, men med omvendt fortegn, så er det dem.

Fokuset på kropp og skjønnhet, og «feminine» verdier, er påtrengende. I den grad et normalt gjennomsnittlig kvinnemenneske er avbildet, er det i lite format og i reportasjer av typen «bli ny». Objektet kan knapt ha brukt en kam etter at hun sto opp, står i strømpelesten og er iført ei lite pen dongeribukse og en slaskete genser.

Resultatet av forvandlingen er selvfølgelig total. Etter at damen er stylet og brushet og pushet, og iført nye klær og sko med høye hæler, ser hun fantastisk ut.

Alt med eneste hensikt: Å fortelle kvinner at de ikke er bra nok som de er.

Disse bladene selges med et opplag dagspressen bare kan drømme om, og kvinnebladene er størst. Interiørbladene haler innpå. I denne sfæren av kjønnsrettet marked og markedsføring er det at et såkalt manneblad dømmes nord og ned. Av kvinner.

Det til og med et seriøst magasin som tenker utradisjonelt i forhold til hva både kvinner og menn kan være interessert i å lese.

Kler vi av de politisk korrekte – de som later som om de ikke bryr seg om utseende – står vi dypest sett igjen med én grunn til damebladenes suksess: Kvinner vil ta seg best mulig ut – for mennene.

Macho eller femi? Hurra for den lille forskjellen ...

"Fokuset på kropp og skjønnhet, og «feminine» verdier, er påtrengende".

Alt har sin pris

Det går en rød tråd gjennom nordmenns forhold til billig eller dyrt. Det skal være billig, enten vi snakker mat, klær eller flybilletter. At noen betaler dyrt for vårt hysteriske forhold til billig, bryr de færreste seg om.

Det er kanskje derfor det blir så mye bråk når noen flagger at de har råd til å kaste penger ut av vinduet. For eksempel ved å bruke 5000–6000 kroner på en parkdress til poden.

Å kjøpe kvalitet er greit. Ungene skal ha gode, varme klær. Det forstår alle, selv om gullungen vokser ut av klærne med et tempo raskere enn omdreiningene på vaskemaskinen.

Men kvalitet er ikke hovedgrunnen til vanviddet i enkelte miljøer. Her gjelder bare merke og pris; alle forsøk på å forsvare galskapen rakner like lett som den billigste strømpebuksa kjøpt i en av kjedebutikkene.

Det er simpelthen merkehysteri og snobberi.

Nøktern pengebruk på klær til unger er å anbefale. Men det billigste er ikke alltid det beste. 

Ethvert plagg har også en vrangside, som skal tåle å saumfares av en skredder. Ofte gjør ikke de billigste kjedeklærne det, og da tenker jeg ikke på kvaliteten. 

De billigste klærne er rimelige takket være barnearbeid og/eller underbetalte tekstilarbeidere, hvis liv bokstavelig talt henger i en tynn tråd i tekstilfabrikkene i lands som Kina og India. De slaver i fabrikker de knapt kommer ut av. Mange av dem gjør det da heller ikke.

Det bør gi de fornuftige og prisbevisste et sting av dårlig samvittighet.

Når altfor mange bruker tykke pengebunker på merkevarer til ungene, spesielt de i skolealder, har det også en annen side:

I barnehagen gir ungene blaffen i hva klærne koster; det er bare foreldrene som bryr seg. Litt lenger opp i årsklassene er merkeklær – eller mangel på sådanne – en av fire hovedgrunner til mobbing, viser forskning. Derfor er ideen om skoleuniformer på nytt lansert.

England var tidlig ute med skoleuniformer, innført ved lov i 1944. Tanken bak var god. På skolen skulle ingen kunne skille fattig fra rik; en radikal tanke i datidens klassedelte England. 

Tanken burde få gjenklang i dagens Norge, der vi tilstreber et samfunn med små forskjeller.

En rekke europeiske land har skoleuniformer, ved siden av England: Frankrike, Italia, Spania og deler av Tyskland syns det er praktisk og riktig.

Likevel har skoleuniformer i Norge aldri vært noe reelt alternativ. Debatten blusser opp med jevne mellomrom, spesielt i forbindelse med kjøpepress og mobbing, men renner ut i ingenting.

Og uansett: Det vil alltid være foreldre med for mye penger og for lite vett; snobber som noen har klart å innbille at de betaler for kvalitet.

Gucci-skjerf til 1600 kroner? Så har snørrungen noe å tørke nesen med når han er i barnehagen.

"Det vil alltid være foreldre med for mye penger og for lite vett"