I den sorte gryte

Vi er i den tiden på året da enkelte oppdager at Frelsesarmeen er ... Frelsesarmeen. Og nær sagt som vanlig: Noen som ikke har fulgt med i timen trekker seg i protest fra de populære julekonsertene, når det plutselig går opp for dem (godt voksne mennesker; hvilken planet har de levd på?) at Frelsesarmeen har et syn på homofile som de ikke støtter.

Frelsesarmeen spør for øvrig ikke om seksuell legning hos dem som hjelpes.

De som nå trekker seg, det være seg Truls Sonstad, Lars Vaular eller RBK, er i sin selvfølgelige rett til å følge sin samvittighet. Det skulle bare mangle. 

Til og med Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har slått fast at ingen kan fengsles eller straffes for å følge sin overbevisning. I dette tilfellet i 2009, i en sak der et armensk Jehovas Vitne ble dømt til fengsel på grunn av militærnekting.

Det er et anerkjent prinsipp at ingen skal tvinges til å gjøre noe som strider mot deres samvittighet. Likevel sitter det samvittighetsfanger i fengsel nær sagt i hopetall, også i vår del av verden.

Heller ikke journalister kan tvinges til å skrive noe mot sin vilje. Det er nedfelt i Vær varsom-plakatens pkt. 2.5, der det heter at «en redaksjonell medarbeider kan ikke pålegges å gjøre noe som strider mot egen overbevisning».  

Så ville vel heller ikke en journalist med ateistisk grunnsyn søke seg jobb i den kristenkonservative avisa Norge i Dag. Eller en Frp-er i Klassekampen. Vi burde kanskje kunne forvente at de som først sier ja, så nei, til Frelsesarmeen også hadde tatt seg bryet?

Det er innvendinger, selvfølgelig. Militærtjeneste er noe man pålegges av myndighetene, og ikke velger selv. Fastleger er offentlig ansatte, og skal dermed pr. definisjon følge norsk lov, også den som fastslår at vi har selvbestemt abort.

Likevel er det noe grunnleggende ikke-prinsipielt i det prinsipielle. Samvittighet hylles og bejubles i de sakene flertallet er enig i, og for noen (les: kjendiser), mens andre menneskers overbevisning ikke avstedkommer annet enn samstemt hylekor og fordømming.

Det er faktisk slående: De som påberoper seg rett til å følge sin egen indre stemme om rett og galt, unner ikke andre det samme.

Jeg har ikke registrert at noen som nå trekker sin støtte til Frelsesarmeens veldedige arbeid, har forsvart legers rett til å følge sin samvittighet i abortspørsmålet. Eller gir sin moralske støtte til prester som ikke ønsker å vie homofile i kirken, for den saks skyld.

Eller er det sånn at samvittigheten til en som kan sparke fotball eller klimpre på gitar er mer verdt og er viktigere enn andres?

Gjennom tidene har de som bestemmer i et land, straffet mennesker som har handlet ut fra sin samvittighet og nektet å bøye seg. Filosofen Sokrates var en slik person. Han satte sannheten høyere enn livet, og han ble dømt til døden i 399 f.Kr. på grunn av sin overbevisning.  

Sokrates ba ikke om nåde, men erklærer at han handlet til statens beste og i overensstemmelse med sin samvittighet, og ble dømt til døden.

Sokrates drakk giftbegeret tomt. Frelsesarmeens sorte gryte er forhåpentligvis full.

"Er samvittigheten til en som kan klimpre på gitar mer verdt, og viktigere, enn andres?"