En eksplosivt dårlig idé

Frivillig vendte de Norge ryggen, og sluttet seg til 

 terrorhæren. Det er ingen grunn til å hjelpe IS-kvinnene hjem.

«Det finnes ikke problembarn, bare problemforeldre», ifølge den skotske pedagogen Alexander Sutherland Neill (1883-1973). Det ser vi nå, når uskyldige barn er ofre for IS-mødrenes veivalg. Nå vil regjeringen hente hjem antatt foreldreløse norske barn med IS-foreldre. Det er en riktig avgjørelse; barn skal ikke lide for foreldrenes synder. Hvis noe land skal ha forutsetning for å «avkode» dem, og hindre at de vokser opp til å bli terrorister med rett til å komme hit uansett, så er det Norge.

Problemet er IS-mødrene, de som frivillig vendte Norge ryggen og dro til Syria for å slutte seg til det verste terrorregimet vi har sett i nyere tid.  I forakt for vår vestlige kultur og verdier - og med en drøm om sharia og kalifatet – la de Norge bak seg. Nå vil de hjem.  Jeg har ikke registrert noen anger for bestialske drap og terror i Allahs navn. Det er egne barns beste de tenker på, ikke ofrene for IS’ herjinger.

Det som ikke er like forståelig, er forsøkene på å ufarliggjøre kvinnene, som om de er uskyldige ofre i stedet for radikaliserte islamister. 1. påskedag – samtidig som selvmordsbombere gikk til angrep på kirker og hotell på Sri Lanka - benyttet preses i Den norske kirke, Helga Haugland Byfuglien, gudstjenesten til å be regjeringen hente hjem alle norske barn av IS-krigere.  Også foreldrene må få komme, fordi man ikke bør skille barn og foreldre, utdypet den tidligere biskopen i Borg.

Virkelig? I Norge skiller barnevernet foreldre og barn nær sagt hver eneste dag, og plasserer barna i fosterhjem eller institusjoner.  Til barnas beste. Det må åpenbart være til barnas beste å skille dem fra IS-foreldrene, hvis de altså går med på det. Lederen for bispekollegiet hadde kanskje ikke fått med seg at én av selvmordsbomberne på Sri Lanka var kvinne, gift med en annen av selvmordsbomberne? 

En annen som har gjort forsøk på å ufarliggjøre IS-mødrene er Lars Gule, terrorforsker og førsteamanuensis ved OsloMET. I en kronikk i Dagbladet forleden viser Gule til en undersøkelse fra 2015, som viser at én av hundre fremmedkrigere som har vært i Syria/Irak har vært involvert i terroraksjoner i Europa etter hjemkomsten.  Men det var altså før 2015, da IS fortsatt holdt territoriet og fremmedkrigerne knapt var begynt å vende hjem.

Har Lars Gule allerede glemt at én forskrudd terrorist kan være nok?

Hjemvendte IS-kvinner vil få relativt korte fengselsstraffer, fordi det vil være nærmest umulig å bevise at de har drevet med annet enn hjemmetjeneste, propaganda og rekruttering.  Etter et par år er de ute igjen, og går fritt rundt sammen med mange andre hjemvendte IS-krigere.   

Det er utilgivelig naivt og korttenkt å tro at IS-mødrene legger vekk islamismen, holdningene, beundringen for IS og drømmen om kalifatet idet de krysser grensen til Norge. Noen kan være potensielt tikkende bomber.

Å hente dem tilbake sammen med barna, er en eksplosivt dårlig idé.

Anledning gjør tyv

Folkevalgte som oppfører seg som vinningsforbrytere ute på

prøve ødelegger omdømmet til alle politikerne på Stortinget.

«Alt du gjør sender en melding om hvem du er», ifølge den amerikanske juristen Michael Josephson. Nettopp. Derfor er det utålelig at våre fremste tillitsvalgte jukser med reiseregningene. Det er fullstendig ødeleggende for tilliten – og demokratiet.

Aftenposten har gjort en formidabel jobb med å sjekke stortingsrepresentantenes reiseregninger. Siden høsten 2018 har avisa analysert flere tusen. Det er fem måneder siden det ble avdekket at stortingsrepresentant Mazyar Keshvari (Frp) har levert fiktive reiseregninger for 290.000 kroner. Han er nå siktet for grovt bedrageri, i tillegg til trusler.

Men Keshvari-saken var altså ikke et enkeltstående tilfelle, men kanskje heller toppen av isfjellet. Tirsdag ble det kjent at Arbeiderpartiets Hege Haukeland Liadal har krevd 60.000 kroner fra Stortinget for flere reiser som aldri har funnet sted. Blant annet skrev Liadal reiseregning da hun var på konsert med Beyoncé i København.
 
Vi snakker altså ikke om «alle kan gjøre feil»-bortforklaringen, men om bevisst bedrageri. Stortingsrepresentanten må derfor behandles på samme måte som alle andre borgere som svindler for eksempel Nav, altså anmeldes. Og det er opplagt at karrieren som politiker bør være over når stortingsperioden er slutt i 2021.

Stikkprøver Aftenposten har gjort av 47 reiseregninger viser at for hele 11 av dem var det krevd - og blitt utbetalt - for mye. Beløpene som må betales tilbake varierer fra 176 kroner til 3.111 kroner.  Blant annet må Nordland Høyers Jonny Finstad betale tilbake 380 kroner for kostgodtgjørelse han ikke skulle hatt. Det samme gjelder Arbeiderpartiets Hadia Tajik. For henne er beløpet 264 kroner.

Uten å unnskylde disse to spesielt, og forutsatt at det ikke finnes flere og større feil: Det er småpenger som ingen blir verken fattig eller rik av. Med så beskjedne beløp kan forklaringen om at «alle kan gjøre feil» faktisk være troverdig.
 
Samtidig er det høyst betenkelig at feil gjøres av så mange – bevisst eller ubevisst. Noe kan skyldes uklarheter rundt reglene. Men dessverre tyder det høye antallet på at forklaringen må finnes et annet sted. Så mange folkevalgte er tross alt ikke så dumme at de ikke er i stand til å lese reglene, fylle ut et skjema eller vite hvor de er.

Falske reiseregninger er levert, uten å ha blitt oppdaget, over så mange år at det kan ha ført til at en ukultur har fått feste seg. I tillegg til millionlønn og en rekke fordeler andre bare kan drømme om: Noen snyter skattebetalerne og tusker til seg så mye penger de kan, i vinnings hensikt. Hvor mange falske eller uriktige reiseregninger som ikke er avslørt, vet vi ikke.

Når folkevalgte oppfører seg som vinningsforbrytere ute på prøve, ødelegger det omdømmet til hele nasjonalforsamlingen. Nå strammer Stortingets presidentskap inn reglene. Det er bra, og nødvendig.

Anledning gjør tyv, heter det. Det gjelder tydeligvis også de som skal være våre fremste tillitsvalgte.

 

 
 

 

Trusselen mot de truede

Det er et stort paradoks at kvinnene må bære voldsalarm, mens

de voldelige mennene slipper.

«Den beste måten å straffe en som gjør galt, er å belønne en som ikke gjør det», ifølge hadithene, den nest viktigste veilederen for muslimer. Så hvorfor straffes kvinner som er truet på livet, i stedet for å belønnes? Denne uka skjedde det igjen. En kvinne i 30-årene ble knivstukket til døde ved sitt eget hjem av sin fraskilte ektemann. Kvinnen hadde voldsalarm.

Det er et stort paradoks, som jeg aldri har skjønt, at de som er truet på livet også skal bære byrden med å se seg over skulderen hele tiden. Voldsalarmen er i mange tilfeller bare en illusjon om trygghet. Dessverre er det flere eksempler på at politiet kom for sent fram. Kvinnene måtte bøte med livet. Paradokset ligger i at den som truer, og som er voldelig og farlig, ikke dømmes til å gå med fotlenke. Hadde mennene det, ville politiet hele tiden kunne spore dem og rykke ut idet de ser at vedkommende legger veien mot den forbudte adressen. Bare da har politiet en reell sjanse for å stanse voldsmannen før noen blir banket opp, eller enda verre: drept.
Det er for sent å trykke på voldsalarmen når mannen står på trappa, ikke sant?

Den ferske barne- og likestillingsministeren, Kjell Ingolf Ropstad (KrF), har nylig gått gjennom saker hvor voldsmenn er dømt til såkalt omvendt voldsalarm: en elektronisk fotlenke som varsler hvis de nærmer seg dem som er utsatt for vold. Det er bare fire menn som er dømt for vold mot sine nærmeste, som nå går med fotlenke.

Dette står i skrikende kontrast til tall fra Kripos som viser at 446 personer, 268 voksne og 178 barn, bodde på sperret adresse ved utgangen av 2017. Det er grunn til å tro at tallene ikke er vesentlig endret siden da. Redselen for at en voldsdømt med besøksforbud likevel skal finne dem, er der hele tiden. For ofre med kjent adresse – det er de langt fleste – må hverdagen være et mareritt.  I 2017 var det anmeldt 2324 brudd på besøksforbud.

Vissheten om at politiet overvåker hvor de voldelige beveger seg, ville ha føltes tryggere. Og faktisk vært tryggere.

Domstolene har helt siden 2013 hatt anledning til å idømme voldelige menn fotlenke. På alle disse årene er mulighetene brukt bare 16 ganger, hvorav altså fire voldelige menn bruker fotlenke i dag
Når en tenker på at en av samfunnets viktigste oppgaver er å beskytte svake og utsatte, er det ubegripelig, uforståelig og uforsvarlig at ordningen ikke blir mer brukt.

Ansvaret for å bruke de mulighetene som finnes for å beskytte de truede, ligger hos domstolene. Jeg har ikke klart å finne ut hva som er begrunnelsen for at de som trues, skal bære byrden. Men det er nærliggende å tro at domstolene mener at omvendt voldsalarm, vil være en tilleggsstraff.

Det er det da også. For kvinnene.