På barnerov

Flere barn som er adoptert til Norge er rett og
slett stjålet fra sine biologsike foreldre.           

«Det finnes bare to tragedier i livet. Det ene er å oppnå det man drømmer om, og den andre er å ikke oppnå det», ifølge den irske forfatteren Oscar Wilde (1854-1900). Barnløse fikk oppfylt sitt høyeste ønske. Det kan ha vært andres tragedie.

Det er på ny aktualisert i TV2s «Norge bak fasaden». I 32 år har moren til Adriana lett etter henne i Costa Rica. Adriana trodde hun ble forlatt som liten jente av en alkoholisert, kriminell og prostituert mor. Som voksen har Adriana fått vite at alt er løgn. Hennes biologiske mor har lett etter henne i 32 år, uten å vite at Adriana og hennes lillesøster Dorien ble adoptert til Norge. Det er en tragedie for alle parter; helt uavhengig av om adoptivbarna har hatt gode adoptivforeldre i Norge. Det er ikke det det handler om.

Handel med små barn er «big business» i noen land. I TV2s program er det flere som forteller dramatiske historier om menneskehandel, kidnapping og forfalskede dokumenter. Babyer stjeles for å selges til adopsjonsbyrå, som videreformidler til adoptivbyrå i Europa. Eller mødrene blir fortalt at babyen er død, mens den i virkeligheten blir adoptert bort. Totalt har rundt 20.000 barn blitt adoptert fra forskjellige land til Norge. Vi får håpe at flertallet av disse er reelle adopsjoner, altså at barna ikke hadde foreldre som ville eller kunne ta seg av dem, og at de ikke er kommet hit som et resultat av kriminell virksomhet. Likevel er det mye som tyder på at den kriminelle virksomheten er omfattende. I flere europeiske land, blant dem Belgia, Sverige og Danmark, er det satt i gang granskninger. I Nederland ble all adopsjon fra utlandet stoppet en periode etter at det ble avslørt store lovbrudd.

Det er så mye uavklart i disse sakene. Hvor godt kontrollerte de to adoptivbyråene i Norge, foreningen Verdensbarn og Adopsjonsforum, papirene og bakgrunnen for barna som ble hentet hit? Hvorfor har de to foreningene vært så negative til granskning? Og hva har Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), som øverste myndighet, gjort for å sikre at alle adopsjoner har vært lovlige – og fortsatt er det? Avsløringene om ulovligheter er tross alt mange år gamle. Og hvorfor insisterer barne- og familieministeren på at Bufdir skal granske selg selv, selv om etaten har bedt om en uavhengig granskning av egen rolle? Å skylde på at en ekstern granskning koster penger, holder bare ikke.

De er ikke bare barna og deres biologiske foreldre som er ofre i denne saken. Også adoptivforeldrene, som i god tro har tatt imot et nytt, etterlengtet familiemedlem, er uforskyldt havnet som siste ledd i en lang kjede av illegal menneskehandel. Det er en tragedie, også for dem som fikk sitt største ønske oppfylt. Hele familien - inkludert det adopterte barnet - har havnet i en hjerteskjærende og rystende situasjon. Alt må gjøres for at det ikke skal skje med noen andre i framtiden. Norge kan ikke være bekjent av å delta i barnerov.

Dette er min siste kommentar i Avisa Nordland. En stor takk til alle kjente og ukjente som på ulike måter har tatt kontakt med ros og ris. Takk for følget. Og takk for meg.

Dystre framtidsutsikter

Unge har flyttet fokus fra klimakrise og krig til
egne framtidsutsikter.                                    

«Det går aldri så godt som man håper, og aldri så dårlig som man frykter» heter det i et svensk ordtak. I tidene vi lever i nå, trenger vi å minne hverandre på akkurat det.

Vi fikk en forsmak i fjor og det fortetter i 2023. Det er krig i Ukraina, høy inflasjon, stigende renter, absurde strømpriser i deler av landet og generelt mørke skyer på himmelen. Det er derfor kanskje ikke så rart at unge mennesker mister framtidshåpet og flytter fokus fra de store, nesten uløselige sakene som klimakrise og krig, til det nære. Egen økonomi og jobbmuligheter er det unge mellom 15 og 29 bekymrer seg over, viser en fersk undersøkelse fra NHO. For to år siden var det klimaendringene som uroet flest. I fjor var det frykt for krig. I år er sju av ti unge redd for at dette skal slå inn på deres framtidsutsikter og påvirke forhold som jobb, bolig og familie. Unge kvinner er gjennomgående en del mer bekymret enn unge menn.

Unge i Nordland er mer bekymret enn i resten av landet viser undersøkelsen. I Nordland er seks av ti bekymret for økte priser og for ødeleggelse av natur og miljø mens klimakrisen kommer lenger ned på listen. Bekymringen handler ikke utelukkende om dagens økonomiske tilstand, men også om framtidsutsiktene, påpeker rådgiver Aina Fagereng i NHO Nordland i Bodø NU. Bakteppet er at unge i Nordland er mer bekymret for ikke å få en jobb de ønsker seg, altså drømmejobben, enn resten av landet. Samtidig som også flere i Nordland tror en god jobb sikrer dem en god framtid, ifølge rådgiveren i NHO.

Det er ting i undersøkelsen som både NHO og andre bør stanse opp ved. Fire av ti unge syns det er vanskeligere å planlegge egen framtid nå enn for to år siden. Seks av ti unge opplever at deres generasjon har det tøffere enn foreldrene, og halvparten tror det vil være vanskeligere å få jobb i Norge om ti år enn det er i dag. Men hvor har de egentlig det fra? Var det egentlig sånn at foreldregenerasjonen hadde det så mye lettere? En tjueåring i dag har foreldre som var født på slutten av 1970-tallet eller begynnelsen av 1980-tallet; hva var egentlig enklere da? Lånerenten var ikke lavere; tvert imot. Den var i gjennomsnitt på over åtte prosent rundt de årene foreldregenerasjonen tenkte på å etablere seg. Arbeidsmarkedet strammere, over 90.000 var arbeidsledige ved tusenårsskiftet, hvem av foreldregenerasjonen fikk egentlig drømmejobben? Nå er det flust av ledige jobber og mangel på arbeidskraft. Det var krig i Europa da også, Bosniakrigen varte fra 1992 til 1995 med store flyktningstrømmer til Norge, om enn færre enn i dag. Men én ting dro foreldregenerasjonen fordel av: Strømprisene var lave, over hele landet.

De er fint å sikte mot drømmejobben, og urovekkende at så mange unge har så liten framtidstro, selv om det er forståelig. Men en realitetsorientering kan kanskje være på sin plass. Det kan dempe pessimismen. Alt var ikke bedre før. Heller ikke dette.