«Mot er ikke fravær av frykt, men å bestemme seg for at noe
annet er viktigere enn frykten», ifølge den amerikanske forfatteren James N.
Hollingworth (1933-1996). Vi ser det utspille seg daglig.Den ene dagen vanlige ungdommer, neste dag
innrullert i den ukrainske hæren.
Med en far som var krigsseiler på engelske og norske marinefartøy
i fem år har jeg tenkt på det mange ganger: Har jeg og mine etterkommere det i
oss; motet som kreves hvis situasjonen skulle bli tilsvarende det norske
ungdommer måtte forholde seg til i 1940. Jeg har tvilt, og skamfull erkjent at
jeg sikkert hadde tatt med meg mine og flyktet over grensa til Sverige.
Men det er ikke sikkert det hadde gått sånn. For nå ser vi
sivilt mot utspille seg i Ukraina. Unge kvinner som knapt har tenkt på annet
enn det 18-åringer verden over tenker på, stiller med nylakkerte negler i hæren.
Unge gutter bytter ut skateboardet med våpen og uniform. På samme måte som
norske ungdommer må hvis det ble militær mobilisering i en krigssituasjon.
Ungdommene er helt sikkert livredde, men de fleste av dem vil likevel gjøre det
som forventes av dem: forsvare hjemlandet.
I de tre ukene krigen i Ukraina har vart har vi sett
bestemødre og småjenter lage brannbomber, ubevæpnede folkemengder gå rett mot
russiske tanks, vise dem fingeren og ber dem «fuck off». En ukrainsk hær som
byr på en motstand som overrasker de fleste. Traktorer som tauer vekk
sønderskutte krigsmaskiner. En hovedstad som nekter å gi seg for overmakten, og
en president som modig holder stand i Kyiv. Over grensen til Russland, også
sivilt mot: En redaktør som avbryter direktesending på tv med plakat for å
demonstrere mot russisk propaganda og krig, tusenvis av sivile som går ut i
gatene i Moskva og St. Petersburg for å protestere, vel vitende om at de kommer
til å bli arrestert. I motsetning til statslederen som beordret krigen, og som
gjemmer seg i Kreml med metervis med bord mellom seg og sine nærmeste
medarbeidere. Putin blander seg ikke med sine egne undersåtter, bare med
klakørene.
Det er ikke bare vanlig sivile og soldater som viser hva det
kan bo i folk. Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj er for lengst blitt en
folkehelt langt ut over grensene til eget land fordi han ikke flykter av frykt
for eget liv. Han står sammen med befolkningen. Også andre statsledere
overrasker, i positiv forstand. Tirsdag tok statsministrene fra Polen, Tsjekkia
og Slovenia tog inn i krigssonen Kyiv for å gi sin støtte til Ukrainas
statsminister. Ingen ville ha reagert om møtet ble holdt digitalt, for hvem
risikerer vel frivillig livet i en krigssone der bombene hagler? De tre
statsministrene gjorde det. Symbolverdien er enorm.
Det er nettopp det; vi vet ikke hvordan vi vil reagere i en
krisesituasjon. Selv om det fortsatt lever mange som vokste opp under 2.
verdenskrig og kan fortelle om den, er det som et litt fjernt eventyr. En saga
for historiebøkene. Først når dagen er der, og er noe mer enn en teoretisk
øvelse, vet vi hva som bor i hver enkelt av oss. Til nå har tre generasjoner
nordmenn, som nå er voksne, heldigvis sluppet å finne ut av det.
Når en komiker kan bli president og folkehelt kan klassens klovn også bli
det. Vi kan komme til å overraske oss selv. Og andre.
