Vår aller største utfordring

Snus ikke trenden med at de unge flytter, ender
Nordland opp som verdens lengste gamlehjem.

«Det ska sannelig mykje folk tel her i Nord-Norge førr å opprætthoilde ei sånn stabil frafløtting», ifølge hele Nord-Norges Arthur Arntzen. Han har sine ord i behold. Sakte, men sikkert tappes Nord-Norge for sin aller største ressurs: unge voksne.

Jeg har brukt sitatet før, og jeg skulle ønske det var unødvendig å bruke det igjen. Og det er kanskje å banne i kirka, men jeg håper folk pluss/minus 30 aldri har hørt om Oluf, eller sett bildet som gubben i Rallkattlia tegner av Nord-Norge. For landsdelen er så mye mer, og nettopp det unge mennesker etterspør. Fortellingen og kunnskapen om det moderne Nord-Norge er dessverre mangelvare hos unge mennesker lenger sør i landet. Kanskje ikke overraskende.

De siste SSB-tallene nedslående lesning; som så mange ganger før. Tross offentlig finansierte tilflyttingsprosjekt, dyre kampanjer og kreative tiltak i enkeltkommuner: Nord-Norge og Nordland blør innbyggere. Nordland mistet 890 innbyggere i 2020. For Nord-Norge under ett, er tallet over 2000. Og befolkningen blir eldre. Faktisk altfor gammel.

Det nytter ikke med rådyre prosjekt og fancy kampanjer, som Tilflytterprosjektet i regi av fylkeskommunen, «Bodø i Vinden», og mer lokale «Kom heim»-kampanjer, har Distriktssenteret i Steinkjer konkludert med. Gjennom kartleggingen senteret har gjort ser de også at mange kommuner lokker med det samme, og satser på det samme. De vil gjerne få hjem de som har flyttet ut, og helst småbarnsfamilier. Og bruker nærhet til flott natur som det viktigste lokkemiddelet.

Men flott natur kan hele Distrikts-Norge lokke med, så hva skal da til for å stanse forgubbing og fraflytting? En undersøkelse gjennomført av Nordområdesenteret ved Nord universitet i samarbeid med Civita og NHO, forteller at de unge selv mener gratis barnehage, skattelettelser, flyttetilskudd og et mer variert arbeidsmarked er tiltak som kanskje ville fått de unge til å flytte nordover. Dette vil koste, men lar seg gjennomføre.

Der det finnes vilje til å satse, finnes det også en vei. Ett eksempel på konkret politikk er nedsatte fergepriser, som opposisjonen på Stortinget nylig ble enig om. Det er riktig nok ikke funnet dekning for utgiftene - det blir regjeringens problem - og det er heller ikke klart hvor mye fergeprisene skal senkes, eller når. Men det er et helt konkret tiltak, som vil hjelpe både næringsliv og innbyggerne i Kyst-Norge. Det lar seg altså gjøre, hvis bare viljen er der.

Sentraliseringen lar seg ikke stanse. Byer og større tettsteder har sin egen tyngdekraft, det vises også på statistikken. Folk vil bo der det bor andre, helst jevnaldrende, i byer eller større tettsteder med et variert tilbud. Og det er tross alt bedre at de unge flytter fra Beiarn til Bodø, som faktisk hadde befolkningsvekst i fjor, enn fra Beiarn til Bergen.

Dessverre må også dette gjentas: Klarer vi ikke å snu trenden, ender Nordland opp som verdens lengste gamlehjem.

 

 

De vergeløse

De med de spinkleste skuldrene bærer den tyngste 
byrden under pandemien.                                         

«Det er i hjemmet barn lærer vold», mener den engelske forfatteren Erin Pizzey (1939 -). Det er nå dessverre bekreftet. Nok en gang.

Antallet voldssaker mot barn har økt kraftig under pandemien. Rapporter fra andre land som Canada, USA og Storbritannia viser en sterk økning i vold mot de mest vergeløse blant oss: barna. Nå er tallene for Norge klare, og de er grusomme og skremmende. I 2020 har politidistriktene startet etterforskning i 53 saker som omhandler alvorlig vold mot barn.  38 av de 53 sakene gjaldt barn under to år; altså babyer. Det er en øning på 36 prosent fra 2019, da tallet var 39. I noen av sakene var utfallet dødelig. I andre har barna fått varige mén.

Selv om Kripos ikke entydig legger økningen i voldssakene på pandemien, fordi det ikke er forsket direkte på sammenhengen, er andre som jobber med barn ikke i tvil om at nedstenging av samfunnet er en sterkt medvirkende årsak til at voksne lar frustrasjon og sinne gå ut over de aller minste. Småbarnsforeldre er i utgangspunktet en sårbar gruppe. Så kom pandemien på toppen. Arbeidsledighet og hjemmekontor der folk går oppå hverandre, kanskje i trange leiligheter. Rus og psykiatri, som forsterkes i et nedstengt samfunn. Hjelpetilbud som ble borte. Nedstengte skoler i en lang periode i fjor vår, der unger med blåmerker kunne ha blitt oppdaget. Færre kontroller og hjemmebesøk, er noen av grunnene Stine Sofies Stiftelse peker på.

Det ble advart. Mange har sett og forstått at de som bærer den aller tyngste byrden av koronatiltakene, er de med de spinkleste skuldrene. De mest sårbare. Unger så små at de ikke kan fortelle eller vitne om hva som skjer innenfor hjemmets fire vegger, og som i all hovedsak vil være lojale mot sine foreldre. Selv om de slår.

Det er selvfølgelig kjedelig at voksne ikke kan gå på konserter, eller til gudstjeneste i kirkene. Å holde ut at treningssentre er stengt i noen uker, får enkelte til å klage som om det skulle være verdens undergang. Konfirmasjoner som blir utsatt også i år, er selvsagt skuffende for dem det gjelder. At sydenferien henger i en tynn tråd er ergerlig, men altså ikke dødelig. Spiseplikt på utesteder som selger øl eller vin, er smått komisk og til å le av, men ikke mer enn det. Testing for mulig smitte er noe herk, og pålagt hjemmekontor - nå igjen - er nesten mer enn mange holder ut. De savner kollegene sine.

Alt dette blekner mot langt verre ting: Barn som blir banket gule og blå av sine aller nærmeste; de som skal beskytte og verne. De som barna stoler på. De som er uten muligheter til å forsvare seg. Så neste gang du beklager deg som en furten treåring over at du må bruke munnbind hvis du skal fly, så tenk på følgende: De aller mest sårbare blant oss kommer seg ikke unna. Uansett.  Så ta deg sammen, slutt med sytingen og klapp igjen. Og vær glad for at du i det hele tatt kan fly vekk.

En ulmende trussel

En dukke som forestiller Danmarks  statsminister
Mette Fredriksen ble påtent under en                   
demonstrasjon mot koronatiltakene.                     

«Hun må og skal avlives», sto det på et skilt festet til dukken som forestilte Danmarks statsminister Mette Fredriksen. Så ble dukken påtent, etter først å ha bli hengt opp i en lyktestolpe. Dit har vi altså kommet.

Å sette fyr på noe er en svært sterk symbolhandling. Enten det gjelder en hellig bok for noen, som Koranen, eller å se det norske flagg bli satt fyr på i store demonstrasjoner i Midtøsten under karikaturstriden. Den norske kirke har brenning av papirlapper der tanker er skrevet ned, som én symbolhandling nevnt i Ressursbanken. Når demonstranter i Hongkong setter fyr på det kinesiske flagget, som ikke er til å misforstå. En tidligere norsk justisminister brant lokalavisen han mislikte, og offentliggjorde det på Facebook.

Men det er stor forskjell på å tenne på gjenstander som en symbolhandling, og sette fyr på en dukke utkledd som en levende person. Det må med rette oppfattes som en reell trussel. I risikovurderingen for 2021, som Politiets sikkerhetstjeneste (PST) la fram nylig, forventes det en viss økning i antall trusselhendelser mot myndighetspersoner. Økningen er knyttet direkte til koronaepidemien og de inngripende tiltakene, som noen oppfatter som en krenkelse mot den enkelte borgers frihet og suverenitet. PST advarer derfor mot voldelige handlinger mot politikere og myndigheter.

Vi har sett det i andre land i Europa, som i Nederland. Voldsomme demonstrasjoner mot portforbud og restriksjoner. Også i København, der en gruppe som kaller seg «Men in black» tok til gatene for å demonstrere sin motstand mot koronatiltakene. Det ble voldsomt; og altså en brennende dukke og plakaten om å avlive statsministeren. Dansk politi beskriver «Men in black» som voldsparat, og bevæpnet med brostein, fyrverkeri og kanonslag. Bråkmakerne tar mål av seg til å bli en folkelig bevegelse, ifølge den danske avisa Politiken.

Det har vært protestert i Norge også. I november møtte rundt 300 opp foran Stortinget da en gruppe som kaller seg «Stop Lockdown: Full gjenåpning av Norge – NÅ» arrangerte demonstrasjon. Det gikk fredelig for seg, og var en hel legitim politisk demonstrasjon mot myndighetenes koronatiltak. Det er sånn vi skal si ifra: bruke vår demokratiske rett til å protestere, hvis det er noe vi er uenig i. Men det kan eskalere i Norge også, det har skjedd under andre demonstrasjoner. Det er alltid krefter som vil nøre opp under en ulmende frustrasjon og stigende koronamisnøye. Når det kan gå så langt som vi har sett i vårt naboland Danmark, bør vi være på vakt. Fra ord til handling kan veien være kort. Så sent som denne uka ble en mann dømt til fengsel i 90 dager for trusler mot klima- og miljøvernminister Sveinung Rotevatn.

Demonstrantene i København har krysset en grense. Tre er arrestert for dukkebrenningen, men det er ingen garanti for at det ikke vil skje igjen. I en annen by. I et naboland. Som andre har påpekt: Brent barn skyr ikke alltid ilden. Noen av dem blir pyromaner.

Sjørøveri på høylys dag

Statens skattkiste står vid åpen, og noen
forsyner seg grådig.                               

«Hiv og hoi, nå er skatten vår, nå kan vi ta det rolig de neste hundre år», synger den berømte og beryktede Kaptein Sabeltann. Han og sjørøverskuta i Dyreparken i Kristiansand har røvet gullskatten.

Da regjeringen begynte å rulle ut krisetiltak til næringslivet i fjor vår, ble det diskusjon om krisehjelp og utbetaling av utbytte til eierne av koronarammede bedrifter. Mange tok til orde for at bedrifter som mottar krisehjelp ikke skal ha anledning til å betale utbytte til aksjonærene, og en samlet venstreside på Stortinget fremmet også forslag om å begrense utbyttefesten. Det ble nedstemt av regjeringspartiene, med støtte fra Fremskrittspartiet. Ordningen ble vedtatt, med en mild oppfordring om å vise moderasjon i utbetaling av utbytte.

Nå er saken aktuell igjen. Det var Klassekampen som kunne fortelle nyheten om at Dyreparken i Kristiansand, der Norges mest berømte sjørøver har ankret opp, har mottatt nær 12 millioner kroner i krisestøtte. Ti millioner av disse er utbetalt i utbytte til aksjonærene. Utbyttet er det største som noen gang er tatt ut fra selskapet. Den største eieren er det svenske investeringsselskapet Braganza AB, med 93 prosent. Forklaringen fra styreleder er at pengene skal lånes ut til andre bedrifter i konsernet, som har omtrent tusen ansatte i Sverige, og 450 i Norge. Blant annet to reisebyråer her til lands, for å berge disse bedriftene gjennom koronakrisen. Disse har for øvrig fra før fått direkte støtte fra staten for å kompensere for tapte inntekter.

Det er selvfølgelig bra at arbeidsplasser og bedrifter berges gjennom koronakrisen. Men var det sånn det var tenkt, at bedrifter skal motta støtte, og så skal eierne låne pengene videre? Penger fra den norske felleskassen var vel aldri ment å berge bedrifter også i Sverige, noe som nå kan bli en realitet. Det er bent ut sagt et kreativ ran av en raus støtteordning; faktisk en sjørøverkaptein verdig.

Flere økonomer har reagert på hvordan støtteordningen er innrettet. Det påpekes at man ikke kan gi økonomiske midler til et selskap, og så forvente at pengene blir brukt akkurat som staten vil, når det ikke stilles noen krav. Et lån ville ha vært bedre. Det finnes bedrifter som redelig nok har betalt tilbake støtten når det viste seg at den ikke var nødvendig, men det er unntakene. De fleste tar imot, og gjør som de vil med koronastøtten, som for eksempel å permittere ansatte og betale utbytte til eierne. Dyreparken er ikke den eneste. Finansminister Jan Tore Sanner sier til E24 at det er uakseptabelt dersom kontantstøtte går til utbytte. Han ber eiere av bedrifter som har mottatt krisehjelp om å vise moderasjon, men han vil ikke tvinge dem. Så mye for «dugnaden» alle skal bidra til.

Å bare be om moderasjon når statens skattkiste er vid åpen, er åpenbart ikke nok. Det er barnelærdom. Man kan tross alt ikke invitere reven inn i hønsegården, og så tro at den skal sette seg ned i et hjørne og meditere.

(Apropos 5. februar 2021)