Ingenting å le av

Komikeren Nicolay Ramm i rollen som japansk
 gameshow-vert. Skjermdump fra NRK.            

«Et menneske uten humor skal man ikke ta alvorlig», ifølge forfatter og teolog Karsten Isachsen. Dessverre er det altfor mange som gjør nettopp det; uten fnugg av glimt i øyet.

Så er vi der igjen. «Noen» har følt seg «veldig ukomfortabel» med NRKs humorserie «Helt Ramm i Tokyo», der komikeren parodierer en asiatisk gameshow-vert. Tirsdag valgte NRK å fjerne tre episoder av serien. Det har vært noen reaksjoner. En av dem kom fra influencer Jenny Huse ifølge VG, som først omtalte saken. Hun har selv norsk-asiatisk bakgrunn, og reagerer blant annet sterkt på at aksenten Ramm bruker i karakteren sin, er med på å normalisere stereotypier rundt norsk-asiater. Omtrent som når en komiker på Østlandet parodierer nordlendinger, og forsøker å snakke som nordlendinger, med andre ord.

Har det vært en storm av folk med asiatisk bakgrunn som har reagert negativt på humorserien? Nei. Pr. onsdag var det kommet seks klager til Kringkastingsrådet. Fire av dem var klager på at episodene ikke lenger kan ses på NRK. To av dem klaget på innholdet. Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at jeg selv ikke har sett episodene, bare et lite klipp. Men bildet som tegnes stemmer godt overens med andre klipp jeg har sett av asiatiske gameshow-verter. De er ganske snåle. Jeg stoler også på NRKs programleder Fredrik Solvang, selv med asiatisk bakgrunn, som lo godt av episodene. Og mener komikeren «nailer» det rare med japanske og asiatiske gameshow uten å være slem. – Kan ingen komikere heretter herme etter dansker og finner, for ikke å snakke om russiske ubåtkapteiner, spør Solvang retorisk. Det virker sånn.

Det har vært så mange saker, der en ytterst liten flokk har reagert, og med bare en antydning om krenkelser eller rasisme får selv store mediegiganter til å legge seg langflate. Og dette er nesten det mest skremmende: At en allmennkringkaster av NRKs format panikkartet gir etter for én influenser og to klager til Kringkastingsrådet. Hva annet har noen få stemmer i sosiale medier klart å stoppe?

NRK er ikke alene om å være livredde for å krenke noen. I desember i fjor var det TVNorge/Deplay som først fjernet «Nissene over skog og hei» med Espen Eckbo, men som etter å ha tenkt seg om la ut serien igjen. Med innledende advarsel. I 2016 var det et innslag i barne-tv-serien «Brannmann Sam» som fikk NRK Super til å fjerne en episode. I et halvt øyeblikk ses nemlig et ark med arabisk skrift, som viste seg å være vers fra Koranen. Og akkurat den religionen må jo ikke «krenkes». Selv en institusjon som BBC har hatt sine saker.

Rasisme finnes også mot folk med asiatisk bakgrunn, og er et problem. Det er derfor helt på sin plass med kampanjer som «Stop Asian Hate», og oppmerksomhet rundt dette. Men humor er ikke sjikane eller ondsinnet rasisme. Det er humor. Og når folk med annen landbakgrunn enn den norske omfattes av denne humoren, kan det like gjerne oppfattes som inkludering. Jeg vedder 50 japanske yen på at folk med asiatisk bakgrunn ler like godt av parodier av hvite, som omvendt.

At humor har fått så trange rammer kunne ha vært en vits, men er ingenting å le av. Det er tvert imot til å gråte over.

Hvem skal lære nye generasjoner om de lange
 linjene om ikke skolen?                                      

«Historie er fortidens politikk, og politikk nåtidens historie», ifølge den britiske historikeren John Robert Seeley (1834-1895). Og derfor så viktig.

Ti år etter terroren er det store hull i kunnskapen om hva som faktisk skjedde – og hvorfor. De som var barn i 2011 er nå elever på videregående, og i 17-18-årsalderen. Elevene forteller at de aldri har lært om 22. juli på skolen, sier lærer og tidligere rektor Victoria Billington Sellevoll til Aftenposten. Hun underviste for første gang om 22. juli da hun i 2017 var ferdig utdannet. Elevene gikk i 3. klasse på videregående. – Det overrasket meg at elevene nesten ikke hadde kunnskap om temaet. De visste knapt hvem gjerningsmannen var, forteller hun.

Forrige uke skjedde det to ting til, ved siden av markeringen av 22. juli. Statuen av Benjamin Hermansen, som ble offer for et rasistisk drap for 20 år siden, ble tagget med støtte til 22.juli-terroristen. Tirsdag kom også nyheten om at store mengder våpen og tusenvis av skudd er beslaglagt ulike steder i landet. Fire er fengslet, to av dem fra Bodø. Minst en av dem har tilknytning til høyreekstreme miljøer.

Hvordan skal unge mennesker forstå sammenhengene, hvis ingen lærer dem om de lange linjene? Dagens 17-18- åringer var ikke engang født da drapet på Benjamin Hermansen ble begått. Hvordan skal de skjønne sammenhengen med rasisme, terror og våpenbeslag, hvis heller ikke skolen underviser dem?

I mars i år ble det opprør. Etter å ha karakterisert blant annet historie som «mindre fag» som skulle nedprioriteres til fordel for «mer nyttige fag» måtte kunnskapsminister Guri Melbye (V) legge seg flat og beklage. Regjeringen foreslo ikke at fag skulle fjernes, men at noen fellesfag, inkludert historie, heller skulle bli valgfrie programfag. «Hvordan skal terrorhandlingen 22. juli kunne behandles grundig om man ikke kan sette ekstremisme og radikalisering i en historisk kontekst?», uttalte over hundre fagfolk. Som valgfritt fag er historie prisgitt at nok mange elever velger faget før det kan settes i gang på den enkelte skole. Det er mange eksempler på at ulike programfag ikke blir noe av fordi for få elever velger det, påpekes det. Akkurat, for hvor 17-åringer synes historie er det mest spennende i verden? Nå har heldigvis regjeringen skrotet hele det planlagte «framtidsfaget».

Leder i Utdanningsforbundet, Steffen Handal, har grunn til å tro at en del lærere har berøringsangst for temaet 22. juli, og synes det er vanskelig. Forskning fra Senter for ekstremismeforskning viser også at det eksisterer ulike oppfatningene av 22. juli. De forskjellene som lever i befolkningen, lever også i skolen. Og lærerne er selvfølgelig engstelige for å trå feil. Etterlatte og elever med ekstreme holdninger kan sitte side om side i klasserommet. Akkurat derfor bør undervisning om terroren, og bakgrunnen for den, være pensum. Ingen annen arena er viktigere for motvirke radikalisering enn nettopp skolen.

Siden 2020 har 22. juli vært eksplisitt nevnt i læreplanen for samfunnsfag. Det er imidlertid opp til den enkelte lærer og skole når, og hvordan, de ønsker å ta opp temaet. Det er ingen god løsning. Faget må være obligatorisk, fordi alt som er frivillig ofte blir tatt lett på, og er enkelt å skulke. Bare spør elevene …

Hva f... feiler det folk?

Tidligere leder i AUF, Eskil Pedersen, og de som
svømte fra Utøya for å berge live har ingenting 
å skamme seg over.                                           

«Passasjerene kontaktet politiet like etter at de forlot øya, og varslet om den pågående
massakren. De fikk klar beskjed om å komme seg i sikkerhet», skriver Gjørv-kommisjonen i sin rapport om 22. juli. Dette er standarden prosedyre når politisk terror rammer; lederne skal i sikkerhet. Også AUFs daværende leder Eskil Pedersen.

Vi er inne i uka der tiårsdagen for det høyreekstreme terroranslaget markeres. Det kostet 77 mennesker livet, i Regjeringskvartalet og på Utøya. Fortellingene er mange. Sårende dype. Hele Norge er berørt, på en eller annen måte.

I strømmen av viktige vitnesbyrd, dukker også feigingene blant oss opp. Tøffingene bak tastaturet, de som er de første til å påpeke at andre har sviktet. De spyr ut usakligheter i et forsøk på å legge ansvaret over på ofrene. «Det var direkte feighet som traff Eskil Pedersen den dagen på Utøya. Det var om å gjøre å komme så fort som mulig fra stedet mens andre la på svøm uten å ta de med. Han var den som ledet Utøya-ungdommene, han burde få noen av de andre ungdommene med seg, alle var på flukt», skriver ei dame denne uka til en av de overlevende. Uten å foreslå hva Pedersen skulle gjort; gått ubevæpnet mot terroristen og blitt skutt han også?

Nei, det er ikke som kapteinen på det synkende skipet. Kapteinen er gjennomtrent og opplært i hva som skal skje i en krisesituasjon. Han er den siste som forlater. Det samme gjelder befalet i felt, realistisk trent og bevæpnet av Forsvaret. Vel nok har en AUF-leder god øvelse i å diskutere politikk og lede debatter. Det gjør ham på ingen måte i stand å redde seg selv og andre når en bevæpnet terrorist slår til. Hvem av oss hadde ikke gjort det vi kunne for flykte fra en med automatvåpen som skjøt mot venner og kjente? Så Eskil Pedersen, og andre som overlevde ved å legge på svøm fra Utøya i stedet for å vente på å bli skutt: Dere har ingenting å skamme dere over.

Helt siden 22. juli 2011 har AUF spesielt, og Arbeiderpartiet generelt, blitt utsatt for en helt uforståelig kritikk og uakseptabelt hat. Daværende AUF-leder er blitt kritisert og kalt feig fordi han kom seg i sikkerhet med båten MS «Thorbjørn»; hva skulle han ellers ha gjort? Kritikken kom også fra egne rekker. Lederne etter Pedersen opplever også trusler. Heldigvis er noen også dømt. Én av tre Utøya-overlevende forteller at de har opplev hatefulle ytringer eller direkte trusler. AUF-leder Astrid Hoem måtte skaffe seg hemmelig nummer. Overlevende blir kalt feige og landssvikere, og konfrontert med at det var synd terroristen ikke traff bedre.

Og det er da jeg spør: Hva f… feiler det folk?

De av dere som med bare nevene har stanset en bevæpnet terrorist som dreper for fote, kan avfyre den første salven. Alle andre kan holde kjeft.

 

Utrolig hva damer slipper unna med

Damer deler "liggelistene" sine med
venninner. Og slipper unna med set!

«Kvinner er ytterliggående i alt. De er enten bedre eller verre enn mennene», mente den franske forfatteren Jean de La Bruyère 1645-1696). Noen ganger definitivt verre.

Nylig kunne NRKs ungdomskanal, P3, fortelle historien om unge mennesker som lager «liggelister». En liggeliste er en listen over seksuelle partnere, gjerne skrevet i notater på mobilen. Noen noterer tall eller karakterer, navn eller kallenavn på partnerne, og beskrivelse av sexen. En ung kvinne på 25 har ei liste med 37 navn. Det er hennes sak. Men det er ikke hennes sak at hun viser denne listen til venninnene sine. Sånn at de skal vite hva den eller den mannen kan prestere, hvordan penisen han ser ut og annet av interesse. Tenk deg å være ung mann på 21, kanskje ikke spesielt erfaren, og bli utsatt for noe sånt! Det er faktisk helt (unnskyld) fucka!

Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at også menn lager sånne lister, og diskuterer dem men kompisene sine. Det er ikke greit i det hele tatt! Det er så langt over privatlivets grenser som det er mulig å komme. Men tenkt dere om P3 hadde laget en sak om menns lister, presentert positiv vinkling, for å «fjerne skammen med liggelister». NRK hadde ikke engang kommet på det. Og det hadde blitt et helsikes liv. Horder av kvinner hadde rast, og oversvømt menn med karakteristikker om hvor neandertaler og barnslige de er. Likestilling og kvinneundertrykking, mobbing og kvinnefiendtlighet. NRK P3 hadde aldri sluppet unna med det.

Men kvinner som driver med det samme? Det har knapt vært en liten krusning i et vinglass.

Kvinner kan tydeligvis si hva som helst om menn. Og slippe unna med det. Menn teller ikke. I Helse- og omsorgsdepartementets høring om forslag til lov for å motvirke kroppspress, påpekte Reform – ressurssenter for menn, at høringen først om fremst dreier seg om kvinners utfordringer, mens det mangler perspektiv på gutter og menns situasjon. Når gutter i unntaksvis nevnes, gjøres det typisk ved å hevde at gutter i mindre grad lider under kroppspress enn det jenter gjør. Selv om det er svært spesifikke idealer knyttet til hvordan en guttekropp, og ikke minst en mannekropp, bør se ut. Mange gutter og menn opplever at idealene er uoppnåelige.

I tillegg skal det liksom være positivt at kvinner deler liggelistene sine med venninnene. De støttes av psykolog Benjamin Silseth, som tror liggelister kan skape en mer åpen samtale om sex. Og så kan man spore hvem jenta har vært sammen med, hvis hun skulle få en kjønnssykdom. Han advarer riktig nok mot å nevne navn. Men det er jo hele hensikten med delingen, sånn at venninnene kan vite om de skal styre unna eller ikke.

Og hva hadde vi kalt en mann (21) med ei liggeliste med 38 navn i løpet av et år, som han deler med kompisene, og skryter av offentlig? Nettopp. Alle nordlendinger vet hvilket ord jeg tenker på. Men kvinner, de slipper unna med det også.          

Det er fra sine egne ....

Leser ikke folk på Stortinget lovene de selv vedtar?

«Hva hjelper det med skuddsikker vest, hvis skuddet kommer innenfra?», spurte Thorbjørn Jagland. Han vet hva han snakker om. I det bitre lederstriden i Arbeiderpartiet i 2002, da Jagland tapte for Jens Stoltenberg, ble det skutt med skarpt. Også fra partikamerater.

Arbeiderpartiet har aldri vært en dans på roser. Mer overraskende er det at folkevalgte som ikke er i direkte konflikt eller konkurranse med hverandre, ikke kan oppføre seg som folk. I en undersøkelse gjennomført i oktober/november 2019 meldte 16 prosent av stortingsrepresentantene at de hadde opplevd mobbing eller trakassering det siste året. Et betydelig antall av disse oppga at dette kom fra kolleger. På Stortinget. Undersøkelsen ble gjennomført to år etter at #metoo-bølgen, som rystet flere partier, rullet inn over Norge. To år etter at Stortinget vedtok mobbeloven, og ett år etter at loven som forbyr seksuell trakassering, ble vedtatt.

Så da må vi kunne spørre: Leser ikke folk på Stortinget lovene de selv vedtar; eller skjønner de ikke hva innholdet?

Foruten kolleger og overordnede tydet svarene på at sosiale medier er den andre hovedkilden til mobbing, trakassering og uønsket seksuell oppmerksomhet. Formodentlig befinner også stortingskolleger seg på sosiale medier.

At sosiale medier er hovedarena for utilbørlig sjikane av politikere, er vel kjent og godt dokumentert. Så kan vi alltids diskutere hva som kan klassifiseres som sjikane og mobbing, og hva som er en velplassert, perfid spydighet. Men grensetilfellene er uinteressante. Hovedsaken er at sosiale medier er én grunn til at mange kvier seg for å gå inn i politikken. Både på lokalt nivå og sentralt.

Da er det overraskende de som selv vedtar lover mot hatprat, uønsket seksuell oppmerksomhet og mobbing, selv befinner seg i den samme bokseringen. Det er selvsagt ikke sikkert at det er folkevalgte som står for sjikanen av andre på Stortinget. Den kan like gjerne komme fra noen i det store støtteapparatet stortingsgruppene har, eller fra noen av de fast ansatte på Løvebakken. Like uakseptabelt er det uansett, og like skuffende at ikke de som beveger seg rundt i landets viktigste og mest prominente bygning ikke vet å oppføre seg. De som har bestemt at folk kan straffes for å slenge med leppa, er altså ikke det spøtt bedre selv.

Nå tar Stortinget grep innenfor egne vegger. Stortingspresident Tone Trøen kaller det et demokratisk problem, hvilket det jo er. Trøen uttalte til NRK denne uka at det ikke skal være noen tvil om at Stortinget har nulltoleranse for mobbing og trakassering. Det skal utarbeides nye undersøkelser annethvert år. En ekstern varslingskanal er på plass, eller skal utredes, og endringer i den etiske veilederen skal være klar før nytt storting tiltrer i oktober.

På en måte er det forsonende at folk på Stortinget er som et gjennomsnitt av befolkningen, selv om det er den minst sjarmerende delen. På den annen side er det dypt bekymringsfullt at de fremste folkevalgte ikke går foran som gode eksempler, og at noen av dem faktisk utgjør en fare for demokratiet.

Så hva hjelper det med rustning mot angrep utenfra på demokratiet, når angrepet faktisk kommer innenfra.

Det er for sent når fuglene har fløyet

Nærgående måker tar igjen det menneskene
 har tatt fra dem.                                                  

«Naturens største glede er menneskets fravær», ifølge den kanadiske dikteren Bliss Carmann (1861-1929). Der menneskene tar seg til rette, er det naturen som betaler prisen.

Nylig kunne NRK fortelle en dyster historie om fuglefjellet Vedøya utenfor Røst. Fuglefjellet var den største kolonien av krykkjer og lundefugl i Europa. Tre millioner lundefugler hadde hekkeplass her for noen tiår siden. Nå er det tomt – og helt stille – der det tidligere var så mye skrål fra krykkjene at folk nesten måtte rope for å høre hverandre. Nå er det ingen krykkjer igjen på Vedøya, og bare en femtedel av lundefuglene holder stand. Årsaken er et varmere hav, som påvirker næringskjeden, forklarer en seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Og det er ikke bare i vårt nærområde at fuglebestanden for noen arter nærmer seg faretruende utryddelse. Artsdatabanken viser oss at 82 fuglearter er rødlistet på Fastlands-Norge, og er altså truet. Globalt meldes det at så mye som 13 prosent av fugleartene i verden er utrydningstruet. Sjøfuglene, de vi kjenner så godt til her hos oss, er blant de mest truede.

Men også andre ting påvirker fuglebestanden, og illustrerer godt at fraværet av mennesker er det som verner naturen best. En studie fra NINA viser at naturbasert turisme øker i omfang, og det har en negativ effekt blant annet på hekkingen. Naturbasert turisme er jo det vi skal leve av i nord, nå venter Nord-Norge bare på innrykk fra resten av Europa. Det har sin pris.

Turismen er svært viktig for lokalsamfunnene. Dessverre kan disse verdiene lett komme i konflikt med verneformålet ved at dyrelivet utsettes for forstyrrelser. Dermed blir spørsmålet om naturbasert turisme ofte et spørsmål om bærekraft og balanse. En avveining må gjøres mellom det som er bra for naturen og det som er bra for det lokale næringslivet, påpekes det i NINAs rapport.

Klimaendringene og varmere hav er altså en av forklaringene forskernes gir på at lundefuglbestanden på Røst er gått kraftig tilbake. Det finnes flere grunner, som forurensing, overfiske, forstyrrelser i hekketiden og så videre. At krykkjer og måser i stor grad trekker inn på land, og har blitt nærmest for byfugler å regne, skaper irritasjon hos dem som opplever nærgående måser som rapper maten ut av hendene på dem. Det går nesten ikke en dag uten oppslag i media om folk som føler seg terroriserte av måker som verner egg og unger. For å gjøre det enda verre omtales ofte måkene som «illsinte» og «aggressive», påpeker Dyrenes Rett.

Men forestill deg en verden uten fugler! Og det er faktisk sånn, at det er menneskene som har rappet maten ut av nebbene på dem. Så når de tar noe tilbake, er det faktisk som fortjent.