Utvikling i feil retning

Det er ikke synd i en 12-åring som må komme seg til fotball-

trening ved hjelp av egen muskelkraft.

«Hvis du ønsker å se hva barn kan utrette, må du slutte å gi dem ting», mente den britiske forfatteren Norman Douglas (1868-1952). For eksempel ting som gjør at ungene slipper å gjøre noe selv. Som å bruke beina.
 
Sykkelbruken generelt har gått ned blant ungdom, viser tall fra Transportøkonomisk institutt (TØI). Tradisjonelt har det vært ungdom under 18 år som har syklet mest i Norge, men her har det vært en liten nedgang de siste årene. Nå får stadig flere unger elsykkel, kan NRK fortelle.  – Elsykkelen kan bidra til å snu den trenden, sier forsker ved TØI, Aslak Fyhri.  Ut fra folkehelseperspektivet er det mer mosjon i en vanlig sykkel. Spørsmålet her bør være hva de ellers ville gjort hvis de ikke hadde elsykkel. Ville de valgt en vanlig sykkel eller blitt kjørt av foreldrene, spør forskeren.

Jeg tror jeg vet svaret.

Hvordan i huleste kom vi egentlig hit? Det er ikke lenge siden elsykler var et hjelpemiddel for eldre og folk med fysiske utfordringer. Nå er det altså transportmiddel for friske, spreke unger i 12-13-årsalderen, og terskelen for å kjøpe elsykkel blir stadig lavere. Ungene NRK har intervjuet, som alle har elsykkel, synes det er råkult. Nesten moped. Å gå til skole eller fotballtrening er visst uaktuelt for dem.

Selvfølgelig finnes det noen som trenger motorisert hjelpemiddel, av ulike grunner, for dem er elsykkel et veldig bra alternativ. Men si meg; lider dagens oppvoksende slekt av kollektivt muskelsvinn?

Jeg kan ikke fri meg fra følelsen av at det har skjedd mye med barneoppdragelsen som ikke er til ungenes beste. Følgende historie illustrerer poenget. Ei dame – jeg skal ikke nevne navn, men jeg kjenner henne veldig godt - ble nylig minnet om hvordan det var på 1990-tallet. Poden, hvis bestekamerat bodde et godt stykke unna, forsøkte seg noen ganger. Telefonsamtalen gikk omtrent som følger:

- Hei mamma, det er så dårlig vær, kan du komme og hente meg hos M?

- Har stormen fått noe navn?

- Nei.

- Da får du gå hjem.

Utviklingen går i gal retning, og det bekymrer både forskere og politikere. Det finnes data som viser at gutter sitter stille 40 minutter mer enn før. For jenter er det enda større forskjell. Stillesittingen har økt 50 minutter. Samtidig er overvekt hos barn og unge blitt et folkehelseproblem.

For å kompensere for fravær av naturlig og gratis trim blant annet på skoleveien, vedtok Stortinget i fjor at det skal være én times fysisk aktivitet i løpet av skoledagen.     

Det ikke ungenes feil. Det er foreldrene som skaper trafikkaos utenfor skoleporter og idrettshaller, og som må tråkke på bremsa. Å gi ungene elsykkel er å gjøre dem en bjørnetjeneste. Det er ikke synd på en 12-åring som må komme seg til fotballtrening ved hjelp av egen muskelkraft.

At unger beveger seg nok er foreldrenes ansvar. Da kan de i det minste sørge for at ungene selv må trå til for å komme seg på skolen.
 

Sportsidioter og andre idioter

Lise Klaveness i aksjon for Stabæk i NM i 2011. Er det noe

 Klaveness  kan, så er det fotball.

«Uansett hva kvinner foretar seg, så må de gjøre det dobbelt så bra som menn for å bli ansett som halvparten så dyktige. Heldigvis er ikke det særlig vanskelig», ifølge den canadiske feministen og politikeren Charlotte Whitton (1869-1075). Gang på gang bevises sannheten i sitatet.

Nok en norsk kvinne har brutt en barriere. Lise Klaveness (37) er proffspilleren som ble direktør for den norske elitefotballen. Hun er også den første kvinnelige ekspertkommentatoren i VM i fotball for herrer, som akkurat i disse dager klistrer sportsidiotene til skjermen.

Det gjør hun ikke ustraffet. Mange hyller henne – hun har både egen erfaring som fotballspiller, og erfaring som kommentator for NRK, blant annet fra fotball-EM i 2016. Hun er udiskutabelt dyktig, faglig kompetent og mentalt forberedt. Og i stand til å formidle en hel, sammenhengende, intelligent og begrunnet setning. Langt fra alle sportsjournalister kan skryte av det samme.

Likevel ryr sjikanen inn fra norske fotballfans. Det så Klaveness selv komme; det gjorde i grunn mange av oss andre også. De som fulgte den gode NRK-serien «Heimebane», om det fiktive eliteserielaget Varg IL som får kvinnelig trener, skjønner nå at det er akkurat sånn det er å være kvinne i den ellers mannsdominerte fotballbransjen. Fotball er Norges og verdens største kvinneidrett, men kvinner ligger likevel lang etter i roller som trenere, i mediene og som ledere.

Hetsen mot Klaveness går omtrent som følger: «Kjære Lise Klaveness. Du er et irritasjonsmoment og intet mer».  «Ørene mine blør». «Kan noen som har studert kommunikasjonsteknologi lage en knapp som muter kun Lise Klaveness?». Noen ber henne komme seg tilbake til kjøkkenbenken.

Det har andre kvinnelige fotballkommentatorer også fått beskjed om. Claudia Neumann var i 2016 den første kvinnen som kommenterer et mesterskap for menn på tysk tv, den gang var det fotball-EM. Reporteren i den tyske kanalen ZDF hadde tidligere kommentert både OL- og VM-kamper for kvinner, og har over 20 års erfaring som journalist.

«En kvinne som kommenterer kampene for ZDF? Har de i det hele tatt tillatelse til å forlate kjøkkenet?», er ikke det groveste Neumann måtte tåle. Men meldingen kvalifiserer åpenbart til pallplassering som den dummeste. Finter som «Kvinner kan gjerne kommentere kvinnefotball, men ikke ekte fotball», fortjener sølv. 

Fotball er verdens største idrett. Selvfølgelig har en så stor idrett også en god gjeng av verdens største idioter med på «laget». Mannlige idioter, når sant skal sies, som sikkert aldri selv har spilt en kamp på høyere nivå enn reservebenken i sjettedivisjon. Og som bruker tida si på tastaturet der de fyrer av det ene selvmålet etter det andre. For en gjeng…

Begrepet sportsidiot har fått nytt innhold. Rødt kort og utvisning neste.  

Lønn som fortjent?

Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) later som  han

ikke kan gjøre noe med de galopperende lederlønningene.

«Tjener du fem til ti millioner, har du så mange egne penger å passe på at du gjør en dårligere jobb», mener milliardær Olav Thon. Han betaler sine egne direktører deretter. Det har gått riktig så bra.

Det er den tiden på året igjen. Mens vanlige lønnsmottakere haler i land et oppgjør på to-tre prosent, kan lønnsadelen i staten le rått hele veien til banken. Forleden la næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) fram «Statens eierskapsmelding 2017», altså tilstandsrapporten om de selskapene staten eier helt eller delvis, som Telenor, Avinor, Statoil, Statkraft og Posten. Meldingen viser de spinnville lønningene til topplederne. Åtte ledere i statseide selskap tjente nær 100 millioner kroner i fjor. Seks av sjefene tjente over ti millioner. Statoil-sjefen fikk mest: 15 millioner.

Galopperende lederlønninger i staten er gammelt nytt. Allerede i 2007 slo den daværende rødgrønne regjeringen fast i en stortingsmelding at veksten i lederlønningene hadde vært høyere enn ønskelig, og at det var behov for å bremse utviklingen. Daværende statsminister Jens Stoltenberg sto i 2012 på talerstolen på NHOs årskonferanse og manet til et moderat lønnsoppgjør. Der kalte han det helt urimelig å kreve et ansvarlig oppgjør av de ansatte, hvis ikke også lederne holdt igjen.

Men gjorde de rødgrønne noe med det, i alle de årene de hadde makta? Nei. Riksrevisjonen kritiserte da også departementenes evne til å følge opp utviklingen av lederlønningene.  

Siden den gang har lederlønningene i statseide selskap gått bare én vei: oppover. Det samme har skjedd med lønna til ledere ansatt i staten; lønnsfesten har blitt direkte utagerende. En opptelling Stavanger Aftenblad gjorde i november i fjor viste at 149 ledere i staten tjente mer enn statsministeren. 366 ledere dro inn mer enn statsrådene.

Det har vært gjort forsøk på å stanse lønnsfesten. I fjor fremmet SV et representantforslag i Stortinget om å sette et tak på lederlønningene i staten tilsvarende statsministerens lønnsnivå. Men SV fikk ikke støtte verken fra Arbeiderpartiet eller Senterpartiet for forslaget. Flertallet i Stortinget mente at lederlønningene er styrets ansvar. Selskapene må være konkurransedyktige, men skal ikke være lønnsledende. Det skal legges vekt på moderasjon.

Moderasjon? Særlig …

Nå er næringsminister Torbjørn Røe Isaksen ute og forsvarer lønnsbonanzaen på akkurat samme måte, og som alle andre tidligere næringsministre fraskriver han seg ansvaret ved å vise til styrene. Som om statsråden er helt uten mulighet til å påvirke, hvilket selvsagt er tull. Når en høflig henstilling om moderasjon helt åpenbart neglisjeres, og lederne selv grabber til seg med begge hender, bør regjeringen bli en mer aktiv eier og bruke sin betydelige innflytelse på å dempe veksten. For eksempel ved å sette sammen et styre med evne til å vise magemål.

Å late som om det ikke er mulig, er et billig forsøk på å fraskrive seg ansvaret.

Straff som fortjent

Politiske vedtak om at ungene skal være snille mot hverandre

hjelper ikke. Det forskerne vet hjelper, er tydelige regler med

konsekvenser.

«Det er ingenting som har forberedt meg mer på et liv i rampelyset enn åra med mobbing», ifølge popidolet Morten Harket. De fleste mobbeofrene opplever det nok helt annerledes.

Tusenvis av skoleelever opplever mobbing – hver dag. Nylig kunne NRK fortelle nok en tragisk historie, om ei 17 år gammel jente, som er blitt mobbet siden første klasse. Nå, som elev på videregående, må hun bytte skole for fjerde gang. Jenta er en «mobbeflyktning». Hun er ikke alene.

Det er én gutt som står bak mobbingen. Den nå 17 år gamle gutten har sonet en dom i fengsel, blant annet for drapstrusler og vold mot flere andre ungdommer. Men til høsten skal han etter planen igjen begynne på samme skole som mobbeofferet. Han har krav på å få gjøre ferdig skolegangen sin. Bøller i barneskolen kan tvangsflyttes, men det skjer svært sjeldent. I videregående skoler er det ikke lov å tvangsflytte elever. Det blir det trolig slutt på, men tidligst i 2019.

Regjeringen bruker 34 millioner i årets reviderte nasjonalbudsjett til ordninger for å håndtere mobbesaker. I årevis har det vært gjennomført kampanjer mot mobbing. Det er brukt enorme beløp for å lære ungene at de skal oppføre seg som folk. Det virker ikke. Delvis fordi det hele tiden vokser opp nye generasjoner som må tas i nakken. Delvis fordi voksne ikke bryr seg nok. Det er foreldre som gir blaffen i at deres pode er en uoppdragen og ondskapsfull drittunge. Det er lærere som lukker øynene, eller bagatelliserer. Det er rektorer med halvhjertet (om noen) innsats når det først blir en sak.

Nordland har eget mobbeombud, og også de videregående skolene får nå en egen «mobbeknapp», der elever enkelt kan melde fra. Men hva hjelper vel det, når mobberen får fortsette å mobbe på den samme skolen?

Når vi nå vet at kampanjer ikke virker – i alle fall bare i begrenset grad – hvorfor fortsetter vi med den samme medisinen år etter år? Det forskningen vet virker er følgende: god klasseledelse, systematikk og regler med konsekvenser, i tillegg til voksne som er til stede og bryr seg.

Nettopp: konsekvenser.

Ok, så er det kanskje bare å flytte problemet til en annen skole. Men det kan være en skole som takler det bedre. Og det kan redde hverdagen til den som blir mobbet. Mobberne er også barn; ja visst. Men det er akkurat den slags bortforklarende unnskyldninger ofrene ikke trenger.Mobberne vet hva de gjør, selv om de nok ikke overskuer konsekvensene for offeret. Enten det er fjortisjentene som driver med utestenging og netthetsing, eller bølla på 15 som terroriserer sine medelever. Selv unger på sandkassenivå vet at det er galt å erte.

Kampen mot mobbing kan aldri vinnes ved hjelp av politiske vedtak om at ungene må være snille mot hverandre. Trusselen om å flytte mobberen ut av sitt kjente miljø - når alt annet er prøvd - kan være en konsekvens som får mobberen til å ta seg sammen.

Nei, det er ikke mobberen vi skal synes synd på. Det eneste vi skal beklage, er at han har fått holde på så lenge.