Ommøblering i dukkehuset

«Ingen er normale, for idealmennesker finnes ikke», mener filosof, universitetslærer og forfatter Inga Bolstad. Kanskje tenkt om psyke og intellekt. Men overførbart også til det fysiske: Vi kommer alle i ulike fasonger; nå også Barbie-dukken.

Utseendet til dukkene, med ekstremt lange legger, ultrasmale hofter og midje, og store pupper, har blitt diskutert og kritisert i en årrekke. Nå har produsenten for første gang gjort kraftige kroppslige endringer på dukken, som først ble lansert i 1959. Selskapet presenterer tre nye modeller, som ser annerledes ut enn den klassiske Barbie. De tre har fått navnene «høy», «formfull» og «liten og nett».

Så kan man kanskje tro at det er produsenten som har tatt til vett, men det er nok økonomiske årsaker som er drivkraften: Salget av Barbie-dukker har falt med 20 prosent fra 2012 til 2014, skriver Time. Tilbakegangen fortsatte i 2015.

Så stor innflytelse har Barbie på jenter (og gutter) at det også er forsket på det.  Barbie-dukkens kropp ble aldri laget for å være realistisk, men for at dukken skulle være lett å kle på og av, sier designer Kim Culmone, ifølge foskning.no. Men unge jenter vil bli som henne likevel. Noen bruker store pengesummer på plastiske operasjoner for å få en abnorm kropp. Og Barbie er ikke Barbie uten Ken. Guttene er ikke bedre; mange gjør alt for å bli like flott som dukkemannen.

Dukken begrenser også jentenes valg av yrke, viser annen forskning. Paradoksalt nok har den ulastelig antrukne pyntedukken hatt mer enn 130 yrker gjennom sine 57 år, inkludert sykepleier, rockestjerne, TV-anker og president. Likevel kunne forskere ved University of Oregon i 2014 konstatere hva feminister lenge har advart mot: Å leke med Barbie-dukker fører til kulturelle stereotyper om kvinnens plass, og undertrykker karriereambisjonene til småjenter.

Kort fortalt: Jenter som lekte med Barbie, så for seg færre karrieremuligheter enn jenter som lekte med en helt annen type dukke.

Det er lett å si at det er jo bare en dukke, og det kan jo umulig være så farlig. Men i en tid der kroppspresset mot jenter og gutter begynner omtrent i barnehagen, er det ikke til å kimse av at verdens mest populære dukke nå ser mer ut som vanlige folk.

La så være at grunnen til at Barbie nå kommer i flere varianter er alt annet enn idealistiske fra produsentens side. Her kan det likevel være lurt å være nikkedukker for industrien. Det er å håpe at salget av den klassiske Barbie fortsetter å stupe, og at de mer normale variasjonene inntar alle dukkehus og barnerom i ekspressfart.

Nå venter vi bare på en versjon av Ken med kviser, null muskler og skuldre som er smalere enn hoftene.

"Nå venter vi bare på Ken med kviser".

En tapt sak

«Skolen er blitt et kjerringvelde av følelsesbaserte hunpedagoger som favoriserer jenteegenskaper», er et sitat fra komiserien «Kongsvik videregående», sendt på TV Norge i 2013. 

Jeg står absolutt ikke inne for påstanden. Likevel skal vi ikke automatisk og på refleks fnyse av replikken, for kan det være et snev av sannhet i det?

Noe er i ferd med å bli farlig skjevt i det norske samfunnet. Nylig skrev professor i historie, Einar Lie, en kronikk i Aftenposten der han påpekte at mangelen på kvinnelige ledere ikke er Norges største likestillingsproblem. Dagens likestillingsdebatt er merkverdig lite opptatt av de nye, store framvoksende kjønnsforskjellene i utdanning og arbeidsliv mener Lie, som underbygger kronikken med en rekke statistikker som forteller at guttene er taperne i samfunnet.

Det er for langt å referere alle her, men noen poeng: Allerede i grunnskolen er det over tid blitt et stort gap mellom gutter og jenter. Jenter oppnår de beste karakterene, mens guttene scorer suverent høyest på atferdsproblemer og ADHD-diagnoser. Under halvparten av guttene fullfører videregående på normert tid, mot to tredjedeler av jentene. Langt flere jenter tar høyere utdanning, og kjønnssammensetningen er tiltagende skjev ved universitetene og høyskolene. Et stort flertall av de uteksaminerte er kvinner, også til «prestisjeyrker» som lege og jurist.

Så kunne man kanskje tro at utdanning ikke spiller noen rolle, og at «livets harde skole» er bra nok så lenge man kan forsørge seg selv. Men konsekvensene av forskjellene som viser seg allerede i grunnskolen er langt alvorligere enn som så: Når flest jenter tar høyere utdanning, betyr det at de forlater hjemstedet ­- alle de små samfunnene som vi vil holde i live - mens guttene blir sittende igjen. I altfor mange tilfeller som samfunnets tapere; uten jobb, hjem og familie. 

I dag er det kun én aldersgruppe av uføretrygdene som har flertall av menn, og det er den aller yngste: Herfra vokser dropout- og ritalingenerasjonen inn i voksensamfunnets rekker, påpeker Lie.

Da statistikken hadde omvendt innhold – altså at jentene som var tapere på så mange felt – ringte varselklokkene. Det har de for så vidt også gjort for guttene, men uten spesielt gode resultat. Det er brukt millioner for å stanse frafallet fra videregående, også i Nordland. Det har vært en tapt sak.  Tiltakene har hatt begrenset effekt. Om noen.

Derfor er det kanskje på tide å tenke at særordninger - som kvotering og ekstrapoeng - ikke bare er for jenter.  De samme virkemidlene som ble brukt for å løfte jentene da alarmen gikk for dem på 1980-tallet, bør nå avvikles og settes inn for å løfte guttene i stedet.

Jentene trenger ikke «støttehjul» lenger. Gi dem pent brukt videre til noen som trenger dem mer: guttene.

"Jentene trenger ikke støttehjul lenger. Gi dem pent brukt videre".