En tapt sak

«Skolen er blitt et kjerringvelde av følelsesbaserte hunpedagoger som favoriserer jenteegenskaper», er et sitat fra komiserien «Kongsvik videregående», sendt på TV Norge i 2013. 

Jeg står absolutt ikke inne for påstanden. Likevel skal vi ikke automatisk og på refleks fnyse av replikken, for kan det være et snev av sannhet i det?

Noe er i ferd med å bli farlig skjevt i det norske samfunnet. Nylig skrev professor i historie, Einar Lie, en kronikk i Aftenposten der han påpekte at mangelen på kvinnelige ledere ikke er Norges største likestillingsproblem. Dagens likestillingsdebatt er merkverdig lite opptatt av de nye, store framvoksende kjønnsforskjellene i utdanning og arbeidsliv mener Lie, som underbygger kronikken med en rekke statistikker som forteller at guttene er taperne i samfunnet.

Det er for langt å referere alle her, men noen poeng: Allerede i grunnskolen er det over tid blitt et stort gap mellom gutter og jenter. Jenter oppnår de beste karakterene, mens guttene scorer suverent høyest på atferdsproblemer og ADHD-diagnoser. Under halvparten av guttene fullfører videregående på normert tid, mot to tredjedeler av jentene. Langt flere jenter tar høyere utdanning, og kjønnssammensetningen er tiltagende skjev ved universitetene og høyskolene. Et stort flertall av de uteksaminerte er kvinner, også til «prestisjeyrker» som lege og jurist.

Så kunne man kanskje tro at utdanning ikke spiller noen rolle, og at «livets harde skole» er bra nok så lenge man kan forsørge seg selv. Men konsekvensene av forskjellene som viser seg allerede i grunnskolen er langt alvorligere enn som så: Når flest jenter tar høyere utdanning, betyr det at de forlater hjemstedet ­- alle de små samfunnene som vi vil holde i live - mens guttene blir sittende igjen. I altfor mange tilfeller som samfunnets tapere; uten jobb, hjem og familie. 

I dag er det kun én aldersgruppe av uføretrygdene som har flertall av menn, og det er den aller yngste: Herfra vokser dropout- og ritalingenerasjonen inn i voksensamfunnets rekker, påpeker Lie.

Da statistikken hadde omvendt innhold – altså at jentene som var tapere på så mange felt – ringte varselklokkene. Det har de for så vidt også gjort for guttene, men uten spesielt gode resultat. Det er brukt millioner for å stanse frafallet fra videregående, også i Nordland. Det har vært en tapt sak.  Tiltakene har hatt begrenset effekt. Om noen.

Derfor er det kanskje på tide å tenke at særordninger - som kvotering og ekstrapoeng - ikke bare er for jenter.  De samme virkemidlene som ble brukt for å løfte jentene da alarmen gikk for dem på 1980-tallet, bør nå avvikles og settes inn for å løfte guttene i stedet.

Jentene trenger ikke «støttehjul» lenger. Gi dem pent brukt videre til noen som trenger dem mer: guttene.

"Jentene trenger ikke støttehjul lenger. Gi dem pent brukt videre".