Vi læres opp til å tro at vi er unike, at det finnes bare én av hvert og at vi alle er like verdifulle. Så langt har det gått at vi i dag lever i et samfunn smekkfullt av individualister, og det påstås at solidaritet er et forslitt honnørord fra 70-tallet.
Egotrippen, og den enkeltes personlige lykke, er dagens «religion».
Det gjenspeiler seg på mange måter. Én av dem er sjokkmeldingen kristne kirkesamfunn fikk for noen år siden. For første gang sa flertallet av det norske folk at de ikke er kristne. I alle fall ikke «personlig kristen»; hva nå det måtte bety. Har du noen gang hørt om en «personlig muslim» eller en «personlig hindu»?
Den norske kirke er i ferd med å miste grepet, skal man tro nye tall fra Statistisk sentralbyrå. Mens 86,3 prosent av befolkningen var medlem i kirken i 2001, var andelen falt til 74,9 prosent i fjor. Færre velger kristen dåp, konfirmasjon og begravelse.
Nå nøyer mange seg med å være kulturelt kristne.
Så hva er vi da, hvis vi ikke er kristne? Forbruksforsker Erling Dokk Holm ga i 2004 ut boka «Fra Gud til Gucci». Der viser han hvordan vi selv, med begeistring, forsøker å fylle tomrommet som oppstår i oss når vi tror stadig mindre på Gud.
Vakuumet fyller vi med de riktige merkevarene. Markedskreftene klarer i mye større grad enn tidligere å tilby folk livsinnhold. Det var nytt mente Erling Dokk Holm, og pekte på at markedskreftene formulerer selvrealisering og individualisering som selve individets mål.
Selvrealisering er blitt en plikt. Og for mange betyr det å kjøpe masseproduserte produkter som får oss til å tro at vi er unike. Det å være ordinær er blitt den største av alle tragedier.
Til Aftenposten uttalte Erling Dokk Holm at selvrealisering er blitt det nye dogmet, som ingen våger å opponere mot. Men i virkeligheten er hele samfunnssystemet blitt avhengig av at vi lurer oss selv til å tro at vi er enestående.
Og mens reklamen utgir seg for å dyrke det unike, dyrker den i virkeligheten vår usikkerhet. Og det konforme.
Så viser det seg altså at jo mer unike og spesielle vi ønsker å være, jo mer like er vi alle de andre. Stadig flere ønsker ikke å være en del av det «kristne»; den store flokken. Flere vil heller være noe helt spesielt.
Vi handler mer og mer, påvirket av reklamen. Shopping for å være individualistisk er vår tids «religion», og også der handles det: Litt kristen etikk her, et par hekto New age der, en passe dose menneskerettigheter, en dash svevende tro på at det er noe mer mellom himmel og jord. Som prinsesseengler. Litt humanetikk (bare ikke når det er bryllup eller begravelse), og en porsjon kirkejulestemning. Da smaker ribba så mye bedre.
Sånn har vi gått i fella, og viser oss som de flokkdyrene vi i bunn og grunn er. Akkurat nå «handler» vi litt her og litt der, enten det gjelder livssyn eller andre nødvendigheter.
Kanskje det Kirken egentlig trenger er et skikkelig reklamebyrå ...?
"Vi går i fella, og viser oss som de flokkdyrene vi er"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar