Den farlige arrogansen

«Vi må begynne å interessere oss for velgerne. Det har vi gjort før, det var ganske vellykket», mener Arbeiderpartiets Rune Gerhardsen.

Akkurat det bør politikere tenke over. Høyreekstreme og innvandrerkritiske partier er i framgang over hele Europa. Også i Skandinavia. I løpet av de siste par årene har det vært valg til tre nasjonalforsamlinger. Felles for alle er at innvandrerkritiske partier har fått sentrale posisjoner både i Norge, Sverige og Danmark.

Ved Riksdagsvalget i Sverige i fjor fikk Sverigedemokraterna (SD) nesten 13 prosent av stemmene. I valget i Danmark fikk Dansk Folkeparti hele 21 prosent av stemmene, og en femtedel av mandatene i Folketinget.

Det finnes et utall av forklaringer – og ikke minst bortforklaringer – på framgangen til disse partiene. Alt fra at SD fikk én, enste kronikk på trykk i en av de største avisene i Sverige, til at lederen i DF formulerer seg på en måte som folk forstår.

Etter valgene i Danmark og Sverige var det knapt en enste toppolitiker som uttalte at framgangen er et uttrykk for at etablerte partier med makt har stått for en innvandrings- og asylpolitikk stadig flere er uenig i, og bekymret over. Det uttryktes ingen vilje til å lytte. 

Tvert imot viste de etablerte svenske partiene finger’n til velgerne og inngikk «Desemberavtalen», som med et pennestrøk avlyste nyvalg. Ja, hele demokratiet. Etter det har Sverigedemokraterna vokst til Sveriges største parti på noen målinger.

Alt er likevel ikke bare fryd og gammen i grannelandet, viser det seg, noe den politiske elite har forsøkt å framstille det som. Torsdag ble det innført grensekontroll.

Jeg tror ikke 21 prosent av danskene, eller nå nær 30 prosent av svenskene, er rasister. Heller ikke flertallet av de 65 prosentene som vil ha strengere asylbestemmelser i Norge. Tallet kom fram i en nasjonal undersøkelse InFact gjennomførte for Nordlys nylig, og viser en markert endring i folks holdninger. 

Jeg tror flertallet er helt vanlige folk som er sterkt bekymret over utviklingen, og som føler at de ikke blir hørt. Også de som i utgangspunktet er velvillig innstilt til asylsøkere med reelt beskyttelsesbehov kan fort bli trukket bort fra midten og langt til høyre, slik situasjonen er nå.

Og jeg tror det er farlig å ignorere at det er ganske mange som mener noe annet enn flertallet; uansett tema.  Spesielt i saker som får sterke følelser i sving, som innvandring- og integreringspolitikk. Det aller farligste er å overse, demonisere, tie i hjel eller marginalisere dem. De blir ikke borte av den grunn; tvert imot. 

Det putrer og koker under overflata. Valgene i Sverige og Danmark viste det.  I flere europeiske land, som Tyskland, er høyreekstreme bevegelser i sterk framgang. Om ikke politikerne hører etter, slutter å prate og isteden får noe gjort, kan den samme bølgen flomme over Norden for alvor. Også Norge.

Da kan det være for sent å ta på seg redningsvest.

"I stedet for å lytte, viste politikerne finger'n til velgerne".