tirsdag 13. oktober 2015

Pillemisbrukerne

«Trangen til å ta medisin er kanskje det trekket som mest skiller mennesket fra dyrene», mente den canadiske legen William Osler (1849-1919). Men heller ikke han kunne vel forestille seg i hvilket omfang piller skulle bli brukt som plaster på mentale «sår».

Antall barn og unge som bruker antidepressiva og sovemidler har doblet seg på ti år, viser tall fra Reseptregisteret. I 2004 brukte over 8700 barn medisiner av denne typen. I 2014 fikk over 17.500 barn og unge forskrevet dette fra fastlege eller psykiater. Det er aldersgruppen 16-19 år som tar flest piller.

Det uroer mange, blant dem lederen av Norsk Psykiaterforening, Anne Kristine Bergem. Vonde ting skjer, man kan oppleve vonde ting i familien eller mobbing. Men det barna trenger er hjelp til å mestre det, ikke en voksen som sier: Ta en tablett.

Ifølge Bergem finnes det heller ikke forskning som viser at disse medisinene har effekt på barna; så hvorfor skrives det ut så mye medisin da?

En av årsakene til at flere barn og unge medisineres, er at stadig flere tilstander og naturlige reaksjoner blir omgjort til diagnose. Allmennlege Gisle Roksund erklærte i en kronikk i Aftenposten nylig at det er krise i psykiatrien. Etter hans mening er krisetegnene nettopp det at det settes diagnoser på dagligdagse problemer. 

Normale reaksjoner sykeliggjøres, og diagnosehåndbøkene eser ut: En stillferdig og ikke spesielt utadrettet person risikerer å få en diagnose innen autismespekteret. En sjenert ungdom kan fort få diagnosen sosial angst. En sørgende risikerer å få diagnosen depresjon allerede etter to-tre uker, for å nevne noen av Roksunds eksempler.

Utviklingen skaper marked for legemiddelindustrien – og for psykologer og andre fagfolk. Toneangivende og anerkjente psykiatere har også hatt økonomiske interessekonflikter med sterke bindinger til legemiddelindustrien. Den amerikanske vitenskapsjournalisten Robert Whitaker har dokumentert dette ettertrykkelig i sin bok som er oversatt til norsk i fjor: «En psykiatrisk epidemi».

Selv om mange barn og unge utvilsomt er syke og trenger medisiner, kan det neppe være tvil om at vel så mange hadde klart seg bedre uten. I stedet for å ta tak i situasjonen, og gjøre noe med selve roten til ondet, dopes de ned med legenes (og foreldrenes?) velsignelse.

Det er ikke de unges feil; det er samfunnet som svikter. Blant annet med overfylt barne- og ungdomspsykiatri. Og når 16-åringer får diagnose «utbrent», så er det kanskje foreldrene legene bør ta en alvorsprat med i stedet for å skrive ut enda en resept? Kort sagt: Vi trenger neppe flere nye diagnoser. Det er feil medisin.

"Normale reaksjoner sykeliggjøres, og diagnosehåndbøkene eser ut"

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar