«Trangen til å ta medisin er kanskje det trekket som mest
skiller mennesket fra dyrene», mente den canadiske legen William Osler
(1849-1919). Men heller ikke han kunne vel forestille seg i hvilket omfang
piller skulle bli brukt som plaster på mentale «sår».
Antall barn og unge som bruker antidepressiva og sovemidler
har doblet seg på ti år, viser tall fra Reseptregisteret. I 2004 brukte over
8700 barn medisiner av denne typen. I 2014 fikk over 17.500 barn og unge forskrevet
dette fra fastlege eller psykiater. Det er aldersgruppen 16-19 år som tar flest
piller.
Det uroer mange, blant dem lederen av Norsk Psykiaterforening,
Anne Kristine Bergem. Vonde ting skjer, man kan oppleve vonde ting i familien
eller mobbing. Men det barna trenger er hjelp til å mestre det, ikke en voksen
som sier: Ta en tablett.
Ifølge Bergem finnes
det heller ikke forskning som viser at disse medisinene har effekt på barna; så
hvorfor skrives det ut så mye medisin da?
En av årsakene til at flere barn og unge medisineres, er at
stadig flere tilstander og naturlige reaksjoner blir omgjort til diagnose.
Allmennlege Gisle Roksund erklærte i en kronikk i Aftenposten nylig at det er
krise i psykiatrien. Etter hans mening er krisetegnene nettopp det at det
settes diagnoser på dagligdagse problemer.
Normale reaksjoner sykeliggjøres, og
diagnosehåndbøkene eser ut: En stillferdig og ikke spesielt utadrettet person
risikerer å få en diagnose innen autismespekteret. En sjenert ungdom kan fort
få diagnosen sosial angst. En sørgende risikerer å få diagnosen depresjon
allerede etter to-tre uker, for å nevne noen av Roksunds eksempler.
Utviklingen skaper marked for legemiddelindustrien – og for
psykologer og andre fagfolk. Toneangivende og anerkjente psykiatere har også
hatt økonomiske interessekonflikter med sterke bindinger til
legemiddelindustrien. Den amerikanske vitenskapsjournalisten Robert Whitaker
har dokumentert dette ettertrykkelig i sin bok som er oversatt til norsk i
fjor: «En psykiatrisk epidemi».
Selv om mange barn og unge utvilsomt er syke og trenger
medisiner, kan det neppe være tvil om at vel så mange hadde klart seg bedre
uten. I stedet for å ta tak i situasjonen, og gjøre noe med selve roten til
ondet, dopes de ned med legenes (og foreldrenes?) velsignelse.
Det er ikke de unges feil; det er samfunnet som svikter.
Blant annet med overfylt barne- og ungdomspsykiatri. Og når 16-åringer får
diagnose «utbrent», så er det kanskje foreldrene legene bør ta en alvorsprat
med i stedet for å skrive ut enda en resept? Kort sagt: Vi trenger neppe flere nye diagnoser. Det er feil
medisin.
"Normale reaksjoner sykeliggjøres, og diagnosehåndbøkene eser ut"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar