torsdag 24. august 2017

Lukter det dritt, så er det...




Jonas Gahr Støre og Torbjørn Røe Isaksen - begge forsøkt
svertet.
«Politikk er kunsten alltid, og med alle midler, å handle i samsvar med egne interesser», ifølge Fredrik den store (1712-1786). Inkludert å spre drittpakker i media om politiske motstandere.

Vi har sett to av dem nylig. Den første som (helt unødvendig) måtte legge seg langflat var kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H).  Det var ABC Nyheter som brakte saken om statsrådens vitsing i privat lag om «hvit makt». Andre medier fulgte opp. Tipseren holdes selvsagt anonym, men vedkommende står neppe på Høyres liste til valget. Hensikten er åpenbar: Å sette Isaksen, og dermed Høyre, i et dårlig lys.
Den andre «nyheten» i denne valgkampen som det stinker av, er den seks år gamle saken om Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre.  Partilederen skulle ha brukt svart arbeidskraft på brygga si, mens sannheten er at Støre gjorde mer enn man kan forlange av noen privatperson for å forsikre seg om alt gikk rett for seg.

Hele den dagen måtte Støre forklare hvordan saken hang sammen, i stedet for å bruke tida i «Politisk valgkvarter» og i andre medier til å snakke politikk. Den som angripes tvinges på defensiven. Tipserens hensikt er oppnådd.
Svertekampanjer er ikke noe nytt. Til alle tider har folk spredd rykter om hverandre. Like lenge har mediene mottatt tips om mulig klanderverdige forhold hos politikere eller andre. Tipserens hensikt er nesten alltid å sverte navngitte personer, konkurrenter eller institusjoner, i egen vinnings hensikt.

Men det har skjedd en omdreining som gjør dagens drittpakker farligere. Og mer effektive; de spres med lynets hastighet i sosiale medier. Ikke sjelden får proffe kommunikasjonsfolk betalt for møkkajobben å samle negativ informasjon om en person eller selskap, for deretter å plante drittpakken i media. Opplysningene er sanne, eller delvis riktige, og presenteres på en mest mulig skadelig måte. Saken må være såpass provoserende at den som angripes tvinges til å forsvare seg.

Byråene holder selvsagt hemmelig hvem oppdragsgiver er, og hvor mye byrået får betalt. Redaksjonene sier heller ikke hvor de egentlig fikk saken fra, og presenterer den som sin egen nyhet. Hvor vanlig dette er, er selvsagt umulig å vite. Men den første drittpakken av denne profesjonelle typen sies å stamme fra 1999. Det er i alle fall dokumentert - og bekreftet av den som gjorde drittjobben – i en sak fra 2001. Etter den tid er mange svertekampanjer satt i gang.
Apropos svertekampanjer: Arbeiderpartiets tidligere nestleder, Helga Pedersen, kom i 2014 med følgende oppfordring til årsmøtet i Vadsø Ap: - Det er viktig at alle bidrar til å sverte den nye regjeringen. Pedersen beklaget uttalelsen etterpå, men hva hjelper det? Saken lever fortsatt i beste velgående i sosiale medier, og brukes bevisst nå like før valget for å sverte hele partiet.

When the shit hits the fan….

 

 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar