Med plikt til å krenke

«Bare de som tar sjansen på å gå for langt, kan finne ut hvor langt det er mulig å gå», tilskrives forfatteren T.S. Elliot.

Det er derfor vi skal teste grensene, enten det gjelder jøder, samer, muslimer, etniske minoriteter eller andre utsatte grupper. Om noen føler seg krenket, så får det så være.

Selv om ytringsfriheten er grunnleggende, er den ikke absolutt. Noen lovfestede unntak er forbudene mot å framsette trusler, ærekrenkelser, diskriminerende og hatefulle utsagn.

Men hva som er krenkende er et definisjonsspørsmål, og avhengig av øynene som ser. Og «Jeg-føler-meg-krenket-kortet» er det mest misbrukte argumentet i enhver debatt.

Selvsensuren vi pålegger oss og andre er påtakelig: Vi må for all del ikke krenke eller såre noen.

Men det skal vi. Vi skal forbeholde oss retten til å krenke. Ikke for å provosere, men for å uttrykke meninger som vi mener er riktige og viktige. Det er det eneste som kan bringe samfunnet framover.

Det må være tillatt å kritisere den jødiske skikken med omskjæring, uten å bli kalt antisemitt.

Enkelte lands kvinnesyn og skikker med kjønnslemlestelse skal vi kritisere, uten dermed å bli beskyldt for at vi krenker enhver muslim. At homofile pars anskaffelse av barn ved hjelp av innled livmor hos en fattig kvinne i India er menneskehandel, krenker sikkert noen.

Modig er den kvinnen som i dag tør stå fram å si at de er imot selvbestemt abort. Så mye mot kreves det å gå motstrøms at de fleste semmer har forstummet.

Men de finnes. Og det er flere enn den kvinnepolitiske eliten liker å tenke på.

Den samiske befolkningen har hatt et særlig grunnlovsvern for sitt språk, kultur og samfunnsliv siden 1988. Det var helt nødvendig og riktig å gi samene dette vernet.

Men det kan umulig bety at det ikke skal være lov å kritisere samer og samepolitikk. For eksempel er det ingen argumenter med gyldighet i dag for at fiskere med samisk bakgrunn i Hamarøy skal ha større kvoter enn fiskerne i Steigen.

Særordningen ble innført på 1970-tallet, da det var selinvasjon på Finnmarkskysten. Førti år senere må det være mulig å diskutere dette uten å bli kalt rasist og samehater.

Eller ...?

I praksis har sosiale sanksjoner vel så stor betydning for den faktiske ytringsfrihet, som rettslige: Antakelig holdes langt flere ytringer tilbake i frykt for latterliggjøring, marginalisering eller utfrysing, enn for straff.

I tillegg har vestlige samfunn de siste 20 årene lagt til rette for at folk skal føle seg krenket. De har skapt det den britiske forfatteren Monica Ali kaller en markedsplass for krenkelser. 

Det er etablert en kultur der det er moralsk galt å krenke andre, vi sympatiserer med dem som føler seg krenket og innfører juridiske og sosiale regler for at krenkelser skal unngås.

Effekten er at folk blir krenket for hver minste ting.

I et fritt samfunn må man ha både rett og plikt til å krenke, og man må tåle å bli krenket. Det er faktisk derfor vi har ytringsfrihet.

"Langt flere ytringer holdes tilbake i frykt for latterliggjøring, marginalisering eller utfrysing, enn for straff".