Juleevangeliet versjon 2016

I en kirke sitter to voksne og fire barn og kjenner på frykten.

«Den som ikke har jula i sitt hjerte, vil aldri finne den under et tre», mener det amerikanske presten Roy L. Smith.  Regjeringen mener at kirker ikke skal brukes av asylanter som har ulovlig opphold. Det er udiskutabelt at også årets jul – og 2016 - vil bli husket for sin mangel på medmenneskelighet.

I regjeringsplattformen framforhandlet av Høyre og Frp etter valget i 2013 er det et punkt om forbud mot kirkeasyl. «Det vil være regjeringens syn at kirkerommet ikke skal brukes til kirkeasyl», heter det.
Det hører med til historien at heller ikke Den norske kirke er spesielt begeistret for ubudne gjester i kirkene. Men det tolereres. Under tvil. 

Rett før jul i fjor gikk to syriske familier i kirkeasyl i Hammerfest. Biskopen i Nord-Hålogaland advarte om at de kunne bli hentet ut av politiet, slik regjeringen åpnet for.  De forlot kirka frivillig i mars.

I jula i år sitter en kristen, afghansk familie på seks i kirkeasyl i Vågsbygd i Kristiansand.  Det er ikke søkt om juleamnesti, forteller lederen for menigheten. De tør ikke å gå ut uansett, av frykt for å bli tatt av politiet og sendt til en usikker tilværelse i Afghanistan. 

Ordet «asyl» kan oversettes med «beskyttelse» eller «tilflukt». Vi kjenner det fra helsevesenet i tidligere tider, og i vår tid fra flyktningers rett til opphold i et annet land.  Det spesielle med kirkeasylet, i motsetning til vanlig asyl, er at det ikke innvilges av noen, og man kan derfor heller ikke nekte noen kirkeasyl. Bakgrunnen er en oppfatning om at kirken (eventuelt en moské, synagoge, tempel eller tilsvarende) er et hellig rom der fysisk maktanvendelse vil krenke rommets karakter. Det er derfor «våpenhuset» ligger rett innenfor inngangsdøren i kirken, der man i gammel tid satte fra seg sverd og spyd, har biskopen i Bjørgvin påpekt. 

I moderne tid har kirkeasyl bare blitt brukt av flyktninger og asylsøkere. Det kom spesielt mange på 1990-tallet, under krigen på Balkan. Høsten 1993 var det nærmere 650 mennesker i kirkeasyl rundt i Norge.  

Fortellingen er fra 1. verdenskrig, og den skal være sann: I desember 1914 lå tusenvis av soldater i skyttergravene. En tysk soldat begynte å synge «Stille Nacht, heilige Nacht». Det førte til at britiske og tyske soldater la ned våpnene og møttes i ingenmannsland. Julaften kom og gikk; våpenhvilen varte til 29. desember. 

Vel hundre år senere er det ingen våpenhvile i Norge. Myndighetene fortsetter sin iherdige jakt på mennesker som skal ut av landet. I Kristiansand sitter to voksne og fire barn og kjenner på frykten. 

Dette handler ikke om å være enig eller uenig i regjeringens politikk, men om å ha «julen i sitt hjerte». Det soldatene klarte på slagmarken i 1914 – noen dagers julefred -  våger ikke flyktninger håpe på  2016. Regjeringen sitter altså ved makta med hjelp fra Venstre og Kristelig Folkeparti. 

Med fare for å virke blasfemisk: Tilgi dem ikke, for de vet hva de gjør.