Davids kamp mot Goliat

«Frihet er retten til å gjøre alt loven tillater», mente den franske filosofen og forfatteren Montesquieu (1689-1755).

Det kan nok diskuteres. Selv om noe er lov, behøver det ikke være moralsk riktig. Og ikke alt som flertallet føler er riktig, trenger å være lov.

– Æ betale fan ikkje nå bot førr ikkje å ha væst! sa Arne Nikolai Pedersen (den gang 90) fra Forra da Kystvakta gikk om bord i båten hans i fjor sommer. 

Og dermed begynte føljetongen om den lille manns kamp mot øvrigheta – som noen valgte å kalle det for. Saken var som skap for media: En frittalende stapeis av en nordlending, framført i fri dressur i beste sendetid på riksdekkende tv-kanaler. 

Gjett hvem som fikk sympati?

Den andre siden av saken – at det er påbudt å ha flytevest i båt og at en 90-åring ikke flyter bedre enn en 40-åring – kom helt i skyggen. La ham få drukne med støvlene på var omkvedet; at noen skal lete og fiske ham opp etterpå ble helt underordnet. Også det faktum at en druknet uten flytevest kanskje ikke finnes i det hele tatt.

Det var Davids kamp mot Goliat, forsterket av en følelse av at en 90-åring vel må få være unntatt fra loven. Den gleder bare for aller andre.

Vi ser det samme i saken om sauebonden Anny Unosen (63) fra Evenesdal, som først ble frikjent for å felle ei fredet furu med ørnereir. Så ble hun dømt til 21 dagers betinget fengsel og en bot på 18.000 kroner. Hun anker dommen i Hålogaland lagmannsrett; saken skal til Høyesterett.

Her ser vi de samme mekanismene, ikke minst i kommentarfeltene på nettavisen. Noen mener at alle rovdyr – inkludert ørn – skal fjernes fra norsk natur. For godt. De heier på den dømte, og mener hun må få gjøre som hun vil på egen eiendom. Andre syns at dommen er så hårreisende at de velger å betale bota for furufelleren.

Det er noe udiskutabelt sympatisk med at folk tar parti for helt ukjente mennesker, hvis de mener at noen er urettferdig eller urimelig behandlet. 

La gå at det blir ei drukning mer der, og et ørnereir mindre her; vi skal ha oss frabedt reaksjoner og aksjoner. Spesielt hvis «øvrigheta» kommer fra Oslo.

Samtidig: «Flytevest-Arne» skal unntas fra loven ... fordi? Fordi han er 90 år – og dermed pr. definisjon ikke er helt tilregnelig? Fordi folk fra Forra generelt er hevet over loven? 

Faunakriminalitet skal vi ikke ha noe av – bare den ikke utføres av noen som er rotfast på indre strøk? 

Uansett forteller reaksjonene oss én ting: I saker der den lille mann eller kvinne (hvem nå det måtte være) klarer å vri en tiltale til å bli en kamp mot «øvrigheta», så er flertallet på nordlendingens parti. 

Nesten uansett. Og uten forbehold.

En lov kan god være i utakt med folks rettsoppfatning, og kanskje bør den endres. De lege lata, de lege ferenda (loven slik den er, og loven slik den burde være), heter det jo. 

Å ta loven i egne hender, er derimot noe helt annet.

"La gå at det blir ei drukning mer der, og et ørnereir mindre her"