Prisen på en tjeneste

Noen vet prisen på alt, men ikke verdien av
noe, som for eksempel av de unge
hjelper de gamle i familien.

«Mest dyrebare er alltid de tingene som ikke har noen pris», ifølge den tyske forfatteren Luise Rinser (1911-2002). Men noen skal alltid sette en prislapp på alt.

Det ble nylig publisert en sak på forskning.no som har vakt en del oppsikt, negativ sådan. Fra før av har vi New Public Management, der alt i offentlig sektor har tellekanter og rapporteringsplikt. Nå påpekes det at New Home Management, hvor vi skal leke at familien er en bedrift som sender faktura til hverandre, kan være en god idé.

Hvis for eksempel ungdommen i familien hjelper en av foreldrene med data og internett, kan det regnes om i kroner og øre. En ny undersøkelsen, gjennomført av et britisk selskap med det fancy navnet Prolifics Testing, viser at tenåringer kan gå glipp av mange titalls tusen kroner i året fordi de hjelper foreldre eller besteforeldre uten å ta betalt for det. I gjennomsnitt bruker ungdommer i alderen 13 til 18 år 32 timer i året på gi opphavet hjelp og råd med sosiale medier. Skulle foreldregenerasjonen fått hjelp av profesjonelle, ville det kostet 193 kroner timen. Årlig pris? 6100 kroner. I tillegg gir ungdommene hjelp med e-post, opplasting av bilder, bruk av Word og enda mer. Alt i alt går tenåringene glipp av rundt 50.000 kroner årlig. Det sies ikke direkte, men underforstått kan de som trenger datahjelp vente seg følgende fra barnebarn eller barn: «50.000 kroner ble det. Vil du ha kvittering?»

Det er så mye som er galt med denne saken – og undersøkelsen – at man i det hele tatt kan lure på hvorfor den ble gjennomført.  Skal det settes prislapp på alle mellommenneskelige forhold, både i og utenfor familien, ender vi med et samfunn blottet for limet som holder oss sammen. Hjelp med å flytte møbler eller skifte dekk på bilen? Det blir sikkert tusen kroner hvis profesjonelle måtte leies. Noen timer samme med en venn som har behov for å snakke seg gjennom en trasig opplevelse? Det blir ikke billig; psykologer tar seg klekkelig betalt. Handling av nødvendige matvarer, hvis vær og føre er sånn at bestemor ikke kan gå selv? Budtjenesten tar ganske sikkert noen hundrelapper for hver tur.

Sånn kan vi fortsette i det uendelige. At familiemedlemmer hjelper hverandre med nær sagt hva det skulle være, er en selvfølge. Og hva hvis vi snur resonnementet på hodet: Hva har tenåringen, som bokstavelig talt er født med en smarttelefon mellom hendene, og derfor er atskillig flinkere med data og sosiale medier enn den eldste i familien, kostet mamma og pappa i oppveksten? Hvor mange tusen kroner «skylder» poden i hus, mat, strøm, klesvask og omsorg gjennom 18 år?  Jeg tipper det blir ungdommen som blir skyldig penger. Hvis altså alt skal regnes om i kroner og øre.

Det er en verdi i seg selv at vi hjelper hverandre, både i og utenfor familien. Dessverre er dagens samfunn gjennomsyret av folk som vet prisen på alt, men ikke verdien av noe.