Krenkelseshysteriet

John Cleese i den hysterisk morsomme          
sketsjen "Don't mention the War".                   

«Humoristisk sans er å forstå en vits – og at vitsen er deg selv», ifølge den amerikanske forfatteren og redaktøren Clifton Fadiman (1904-1999). Nettopp.

Norge har fått sin egen versjon av den hysterisk morsomme sketsjen «Don’t mention the War» med John Cleese. Saken er bent ut sagt en tragikomisk vits. Kortversjonen er som følger: Under en forelesning ved Universitetet i Bergen i august fjor, vitset en professor om tyske turister, og at «tyskerne har vært her før, og nå sniker de seg inn igjen». De fleste studentene lo godt. Men en tysk student følte seg mobbet og trakassert, og klaget inn professoren. Fem dager etter la ledelsen ved universitetet seg langflat for studenten og påla professoren å avstå fra denne typen ytringer. Instituttlederen mener at det er hennes «plikt å beklage når studenten opplever å bli krenket», ifølge Khrono, avisen for høyere utdanning og forskning.

Nei, det er ikke ledelsens plikt å beklage enhver varsling. Det er totalt misforstått. Ledelsens oppgave er å skille skitt og kanel, og ta tak i alvorlige saker.   

Ved å beklage ble ytringsrommet ytterligere innskrenket, og ledelsen la veien åpen for dem som bare leter etter saker de selv kan profittere på. Den «krenkede» studenten har leid inn en av landets fremste varslingsadvokater, og den samme studenten har plutselig kommet på at professoren også har sagt noe kritikkverdig etter den gamle, og ganske så oppbrukte «tyskervitsen». Professoren tok seg den akademiske frihet å fortelle noe fra sin egen studietid, knyttet opp mot den tyskspråklige forfatteren Hermann Hesses bok «Der Steppenwolf». Historien er helt kurant; den kan knapt opprøre en tiåring. Bortsett fra den tyske studenten. Via advokaten har studenten krevd erstatning fordi offentligheten rundt saken har gått ut over både helse, jobb, økonomi og studier. Denne uka har det vært et møte, der saken nå er «kvittert ut» og man er «omforent». Hvilket trolig betyr at studenten har fått økonomisk erstatning fordi han hevder seg krenket og trakassert.

Saken er et godt eksempel på hvor snevert dagens ytringsklima er. Og spørsmålet tvinger seg fram: Hvor er professorens rettsvern? Hvorfor stiller ikke universitetsledelsen opp for sine ansatte, istedenfor å legge seg langflat fordi en fra generasjon persilleblad hevder seg trakassert? Ledelsen burde ha møtt klagen med følgende: Hør her, synd at du føler deg krenket, men professoren har ikke sagt noe som er feil, og her i landet er vi kommet så langt etter 80 år at vi kan spøke med 2. verdenskrig. Deal with it! Sak avsluttet.

Studenter skal selvfølgelig ikke finne seg i hva som helst. Men terskelen for å hevde seg krenket eller trakassert er nå så lav at den er omtrent på høyde med en sytråd. Og det er selvfølgelig bare et tidsspørsmål før en eller annen amanuensis eller professor ved Nord universitet sier et forkjært ord, og heksejakten med dertil hørende korsfesting er i gang.

Vi får håpe ledelsen ved Nord skjønner vitsen med å stå opp for ytringsfrihet og egne ansatte.