De som holder hjulene i gang

En streik skal merkes. Det er hele vitsen.

«Her kjempes for et prinsipp, høyere enn Mount Everest», skrev Bjørnstjerne Bjørnson i «Geografi og Kjærlighet», som ble utgitt i 1885. De må være sånn de føler det, de 3800 bussjåførene som nå er i streik. De har sakket akterut i lønnsutviklingen. Motparten, NHO Transport, har ikke oppfylt prinsippet om at bussjåfører skal nærme seg industriarbeiderlønn, noe partene ble enige om i 2006.

Streik er et lovlig kampmiddel når partene i lønnsoppgjøret ikke blir enige. Bussjåførene har ikke vært i streik på 22 år; et virkemiddel som altså ikke brukes i utrengsmål. Lørdag trappes streiken opp, den kommer også til å berøre Nordland, og Bodø. Enda mer blir publikum berørt hvis også renovasjonsarbeiderne tas ut i streik. Det er en reell mulighet fra lørdag. Vel 20 ansatte i Iris Salten blir i første omgang tatt ut. Det kommer til å merkes mer enn at bussene ikke går, hvis streiken blir langvarig.

Ja visst skaper en streik problemer for tredjepart, altså publikum. Hverdagen blir kronglete for alle som er avhengig av buss for å komme seg på skole og jobb. Hvis søpla hoper seg opp, merker vi hvilken viktig jobb renovasjonsarbeiderne gjør. En streik skal ha konsekvenser. For hva er vitsen med at lærerne streiker på et «beleilig tidspunkt», slik NHO ønsker, for eksempel i sommerferien?

Merkes ikke streiken kan det fort går som i Mosjøen. Kort og forenklet oppsummert: Transportarbeiderforbundet tok i desember 2013 havnearbeidere i Mosjøen ut i streik for prinsippet om enerett til lossing og lasting på havna. I 2016 slo Høyesterett fast at havnearbeiderne ikke har enerett. Rettigheten de hadde hatt siden 1914, er i strid med EØS-avtalen. Utbetaling av streikebidrag ble stanset, likevel fortsatte streiken. De var 17 havnesjauere i 2014. Senere fikk noen nye jobber. Andre ble pensjonert. Enkelte falt fra. Noen få holdt ut. I mai i fjor ble det oppnådd enighet under et rettsmeklingsmøte i Alstahaug tingrett. Norgeshistoriens lengste streik ble avblåst. Og du har antakelig ikke hørt om det heller.  

En seks år lang streik uten konsekvenser for andre enn havnesjauerne selv, som måtte klare seg uten både inntekt og streikebidrag. De skal ha for prinsippfast utholdenhet. Hadde denne historiske streiken hatt like store konsekvenser for allmennheten og arbeidsgiver som den pågående busstreiken, hadde den aldri vart så lenge.

Nå forsøker NHO Transport seg med å legge ansvaret for økte smittetall i Oslo på streikende bussjåfører, i et forøk på å framprovosere tvungen lønnsnemnd med begrunnelse i fare for liv og helse. Dette avvises av Folkehelseinstituttet, og Norsk Sykepleierforbund støtter sjåførene.

NHO nevner derimot ikke at nettopp bussjåførene er noen av de mest utsatte for smitte, der de sitter i førersetet og må omgås hundrevis av passasjerer på hvert skift. Eller at toppsjefene i busselskapene har vanvittig høye millionlønninger, og har fått lønnstillegg tilsvarende ei årslønn for en sjåfør.

Bli heller rasende på dem, når bussen ikke kommer.