Myter modne for møllposen

Hadia Tajik oser av selvstendighet, feminin
selvsikkerhet, styrke og vilje til makt.          

«Jeg hadde skjønt det om anklagen kom fra en konservativ pakistansk mann», skriver Hadia Tajik i sin kontante reaksjon på kritikken av bildet på det mest omtalte bokomslaget i nyere tid. Og forlaget gnir seg i hendene; oppmerksomheten om ei bok skrevet av en toppolitiker har neppe vært større.

Hurlumheien ble startet av fakultetsdirektør Karoline Holmboe Høibo ved Universitetet i Stavanger. I en kronikk går Høibo til frontalangrep på bildet på omslaget på boka «Frihet. En personlig og politisk historie». Vel nok er mange overrasket over hvordan en toppolitiker som Hadia Tajik har valgt å iscenesette seg selv, milevis unna et kjedelig politikerportrett. Men kritikken bommer, på de aller fleste punkter. Bildet oser av selvstendighet, feminin selvsikkerhet, styrke og vilje til makt. Altså alt en toppolitiker trenger. Om det er smart av en politiker fra Ap å profilere seg på denne måten, er en annen sak.

Arbeiderpartiets nestleder har selv feid kritikken av banen. Men damer, det er et par ting i den heftige debatten etterpå vi må snakke mer om. Debatten er kjedelig forutsigbar. Det første er at fakultetsdirektør Høibo – som har tatt seg friheten å kritisere en annen kvinne -  nær sagt selvfølgelig blir møtt med det berømte sitatet fa Madeleine Albright: «Det finnes et eget sted i helvete for kvinner som ikke hjelper andre kvinner». Vel nok kan det i mange sammenhenger være både taktisk lurt og nødvendig at kvinner bygger nettverk for å komme seg opp og fram. Men derfra til å unnlate å kritisere andre kvinner – bare fordi de er kvinner – er et drøyt stykke. Skal kvinner ha fripass? Og hvis en kvinnelig anmelder faktisk leser boka så skal hun avstå fra en dårlig anmeldelse, fordi … kvinne?  Kvinner må pakke vekk denne holdningen. Hvis det er noe å kritisere en annen kvinne for, så skulle det bare mangle.

Det andre som er kjedelig forutsigbart, er påstanden om at en mann aldri ville blitt kritisert for hvordan han er kledd, eller ser ut på håret. Det er en seiglivet myte, som burde vært lagt i møllposen for lenge siden. Altfor mange kvinner bruker myten for å ikle seg offerrollen. Det finnes flust av eksempler på at menns klesdrakt og utseende kommenteres og kritiseres. Mange husker fortsatt avdøde Jørgen Kosmos lyse sommerdress på bildet fra Nato-møtet i 1994. Jonas Gahr Støres rutete flanellsskjorte er behørig kommentert. Det samme gjelder Jan Bøhlers hettegensere og caps og Abid Rajas hårsveis og fargerike jakker. Tidligere stortingspresident Olemic Thommessen fikk store oppslag i avisene da han stilte i en prangende, eksklusiv folkedrakt fra 1700-tallet da han åpnet Stortinget i 2013. For å nevne noen få eksempler.

Det kan uten tvil være tøft for kvinner å være på topp i politikk og næringsliv. Men måten kvinner ofte debatterer på, gjør meg ille til mote. Så kan vi være enige om å legge sutring om at «kvinne er kvinne verst» og «det opplever aldri menn» i skuffen for godt, og heller konsentrere oss om sak? Det kler debatten mye bedre.