«I politikk kan
man bli slått knockout og likevel seire», mente den franske politikeren Edgar
Faure (1908-1980).
Til fulle demonstrert av partiene som nå skal styre landet:
Ingen har egentlig fått det som de vil, men alle framstiller det som de er
strålende fornøyde.
På sidelinja sitter velgerne og lurer på hva som traff dem.
Det er verken første
eller siste gang det skjer, at valgløfter brukes som forhandlingskort på
billigsalg når det kommer til muligheten for en regjeringstaburett. Det er
nærmest regelen, ikke unntaket, når regjeringsiveren blir stor nok.
I de to forrige stortingsperiodene var det SV som klarte å
hindre konsekvensutredning for Lofoten og Vesterålen. I de kommende fire årene
er det minipartiene KrF og Venstre som har svinebundet Høyre og Frp.
En seier for oljemotstanderne selvsagt – og for KrF og
Venstre. De holder i alle fall hva de lovet før valget.
Valget 2013 gjorde
Nordland nord for Saltfjellet til i hovedsak et blått fylke. Sammen fikk Høyre
og Frp 40 prosent av stemmene. Én av årsakene var utvilsomt partienes løfter om
konsekvensutredning for Lofoten, Vesterålen og Senja.
Krokodilletårene partienes stortingsrepresentanter og
ledelse nå gråter for brutte valgløfter beveger ingen.
Spørsmålet for
eller imot oljevirksomhet er likevel ikke det viktigste i denne sammenheng. Det
aller viktigste å legge merke til, er hvor lett Nord-Norge generelt – og
Nordland spesielt – blir salderingspost når regnestykket skal gå opp.
Akkurat som hos de rødgrønne: Må vi gi noe for å få noe, så
gir vi vekk valgløftene vi ga i nord, uansett hva det var. Nord-Norge teller
ikke, ikke ved dette valget heller.
Som plaster på såret framlegges noen vage løfter om offensiv nordområdepolitikk; hva nå det måtte bety.
Oljevirksomhet er
bare ett eksempel. Det finnes mange andre. Forskere ved UiT har påpekt
filialiseringen som pågår, og frykter en tilstand av nykolonialisme som gjør
Nord-Norge til taperen i spillet om de nye naturressurser av gass og olje, som
kan bli utnyttet av aktører utenfor landsdelen, og bidra til «å forsterke
inntrykket av Nord-Norge som hele nasjonens taperregion».
Det er en skjevfordeling i Kultur-Norge, der makta og det
meste av midlene holder til i Oslo. Nord-Norge er den store asfalttaperen i
2013, med bare vel 400 km på riks- og fylkesveier. I nord har vi ti prosent av
innbyggertallet, men mottar kun tre prosent av samferdselsmidlene.
Sånn kunne vi
fortsette nesten i det uendelige. Så hvorfor undres over at ett av de viktigste
løftene i 2013 glatt er byttet bort – nok en gang?
Høyres og Frps velgere og tillitsvalgte har riktignok fått seg en
durabelig blåveis, det skjønner også partiledelsen.
Men pytt sann; det er bare nordlendinger, de tåler det
nok...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar