onsdag 2. oktober 2013

En skikkelig blåveis

«I politikk kan man bli slått knock­out og likevel seire», mente den franske politikeren Edgar Faure (1908-1980).

Til fulle demonstrert av partiene som nå skal styre landet: Ingen har egentlig fått det som de vil, men alle framstiller det som de er strålende fornøyde.

På sidelinja sitter velgerne og lurer på hva som traff dem.

Det er verken første eller siste gang det skjer, at valgløfter brukes som forhandlingskort på billigsalg når det kommer til muligheten for en regjeringstaburett. Det er nærmest regelen, ikke unntaket, når regjeringsiveren blir stor nok.

I de to forrige stortingsperiodene var det SV som klarte å hindre konsekvensutredning for Lofoten og Vesterålen. I de kommende fire årene er det minipartiene KrF og Venstre som har svinebundet Høyre og Frp.

En seier for oljemotstanderne selvsagt ­– og for KrF og Venstre. De holder i alle fall hva de lovet før valget.

Valget 2013 gjorde Nordland nord for Saltfjellet til i hovedsak et blått fylke. Sammen fikk Høyre og Frp 40 prosent av stemmene. Én av årsakene var utvilsomt partienes løfter om konsekvensutredning for Lofoten, Vesterålen og Senja.

Krokodilletårene partienes stortingsrepresentanter og ledelse nå gråter for brutte valgløfter beveger ingen.

Spørsmålet for eller imot oljevirksomhet er likevel ikke det viktigste i denne sammenheng. Det aller viktigste å legge merke til, er hvor lett Nord-Norge generelt – og Nordland spesielt – blir salderingspost når regnestykket skal gå opp.

Akkurat som hos de rødgrønne: Må vi gi noe for å få noe, så gir vi vekk valgløftene vi ga i nord, uansett hva det var. Nord-Norge teller ikke, ikke ved dette valget heller.

Som plaster på såret framlegges noen vage løfter om offensiv nordområdepolitikk; hva nå det måtte bety.

Oljevirksomhet er bare ett eksempel. Det finnes mange andre. Forskere ved UiT har påpekt filialiseringen som pågår, og frykter en tilstand av nykolonialisme som gjør Nord-Norge til taperen i spillet om de nye naturressurser av gass og olje, som kan bli utnyttet av aktører utenfor landsdelen, og bidra til «å forsterke inntrykket av Nord-Norge som hele nasjonens taperregion».

Det er en skjevfordeling i Kultur-Norge, der makta og det meste av midlene holder til i Oslo. Nord-Norge er den store asfalttaperen i 2013, med bare vel 400 km på riks- og fylkesveier. I nord har vi ti prosent av innbyggertallet, men mottar kun tre prosent av samferdselsmidlene.

Sånn kunne vi fortsette nesten i det uendelige. Så hvorfor undres over at ett av de viktigste løftene i 2013 glatt er byttet bort – nok en gang?

Høyres og Frps velgere og tillitsvalgte har riktignok fått seg en durabelig blåveis, det skjønner også partiledelsen.

Men pytt sann; det er bare nordlendinger, de tåler det nok...

«Legg merke til at Nord-Norge nok en gang er salderingsposten»

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar