Rett i grøfta

Stortingspresident Olemic Thommessen følger den særnorske

tradisjonen med å ta ansvar - ved å bli sittende.

«Rang gir ikke privilegier eller makt. Den pålegger ansvar», ifølge den amerikanske rådgiveren og forfatteren Peter F. Drucker (1909-2005). På norsk betyr det å tviholde på taburetten. 

Det er den øverste lederen som har ansvaret, uansett hvilken bransje vi snakker om. En naturlig konsekvens er da at øverste leder tar ansvar og trekker seg, hvis situasjonen er alvorlig nok.

Det mest kjente eksemplet på å ta ansvar ved å bli sittende, så vi etter terroraksjonen på Utøya i 2011. Daværende statsminister Jens Stoltenberg (Ap), og resten av regjeringen, måtte tåle knusende kritikk i Gjørvrapporten. Stoltenberg, som øverste ansvarlig for den svikende og delvis katastrofalt dårlige beredskapen, tok ansvar. Ved å bli sittende.  Fagstatsråden, justisminister Knut Storberget, ville ta ansvar og gå av. Men fikk ikke lov av statsministeren.

Mange ble rasende, og med rette. Manglende beredskap fikk ikke konsekvenser for noen av de ansvarlige.

Etter det har det særnorske fenomenet «ta ansvar ved å bli sittende» spredt seg. I 2016 havnet to toppidrettsutøvere i dopingsaker.  Norsk langrenn ble brakt i mistillit, og topplederen i Skiforbundet tok ansvar – ved å bli sittende. Heller ikke idrettspresidenten har sett noen grunn til å trekke seg, selv om Norges Idrettsforbund er brakt i miskreditt så det holder på grunn av kritikkverdig pengebruk og alkoholskjenking i strie strømmer.

Nå ser vi at stortingspresident Olemic Thommessen (H) følger det samme mønsteret. Stortingets byggeskandale vokser i omfang, nær sagt fra dag til dag. Fra en kostnad på 70 millioner i 2011 til en foreløpig prislapp på 2,3 milliarder. Thommessen har vært øverste ansvarlige for prosjektet i fem år.  Det har vært advart mange ganger, senest i Riksrevisjonens rapport våren 2017.  Likevel kom den siste sprekken på en halv milliard overraskende.

Da har han simpelthen ikke gjort jobben sin. Forsøkene på ansvarsfraskrivelse kjenner vi igjen fra andre toppledere.  – Man tar også ansvar ved å bli, er Olemic Thommessens kommentar på spørsmål om han vurderer å trekke seg. I god, norsk tradisjon, med andre ord. At de som har mulighet til å stemme noen ut lar dette skje, har svekket vår mulighet til å holde makta ansvarlig. Thommessen burde selvfølgelig aldri blitt gjenvalgt som stortingspresident i fjor.

Som øverste ansvarlige for verdens dyreste postmottak, som koster skattebetalerne milliarder, bør Olemic Thommessen ta ansvar og gå av. Hvem som visste hva, og når, er uten betydning. Prosjektet har vært uten styring, og det er hans ansvar.  Men de ansvarlige sklir unna gang på gang – ved å bli sittende. Ansvarsfraskrivelse, kalles det.

Stortingspresidenten er nest etter kongen i rang. Verdigheten som følger et så høyt embete slår spekker. Anseelsen faller som en stein. Autoriteten forvitrer.  Tilliten havnet i grøfta for lenge siden. Bokstavelig talt.