Kvinnesak og kvinners sak



Skal vi få flere kvinnelige ledere i det private næringslivet må

jenter begynne med seg selv: å velge annerledes.



«Allerede i barneskolen får gutter og jenter ulike spørsmål. Foreldrene spør sønnene hvordan de skal endre verden, og døtrene hvem de skal gifte seg med», påpeker den amerikanske forretningskvinnen Sheryl Sandberg. Ikke på 1800-tallet, som man kanskje kunne tro, men nylig.

Lenger er vi altså ikke kommet. Eller snarere, det var vi kanskje. En stund.

 

Den internasjonale kvinnedagen nærmer seg. I fjor var det mye oppmerksomhet rundt undersøkelser som viser at det er for få kvinner i styrene og i toppledelsen i store foretak (gammelt nytt), mens det i beskjeden grad ble påpekt hvorfor. Bortsett fra det evinnelige «glasstaket» da; den bekvemme bortforklaringen og unnskyldningen, som bare i ytterst få tilfeller kan dokumenteres som reell.

Paradokset er at verdens mest likestilte land også har den vestlige verdens mest kjønnsdelte arbeidsliv. Jenter velger fortsatt tradisjonell utdanning i typisk jenteyrker: De blir frisører, sykepleiere, omsorgsarbeidere, sekretærer og lærere, mens gutter utdanner seg i tradisjonelt «maskuline» yrker. Jentene jobber også oftest deltid.

En annen faktor som spiller inn når menn telles og registreres i sektorer som åpenbart har kvinneunderskudd, er hvilke valg jentene gjør når de er ferdig utdannet. I skandinaviske land - også Norge - er kvinner i flertall i offentlig sektor. Altså omsorgs‐ og undervisningsyrker, mens menn i større grad arbeider i privat sektor og har tekniske yrker.

Ikke noe galt med offentlig sektor - bevares - men det går feil vei uansett i hvilken retning vi ser: Offentlig sektor blir mer kvinnedominert. I 1991 var 6 av 10 kvinner. I 2009 var tallet økt til 7 av 10. I samme periode gikk kvinneandelen i privat sektor ned fra 38 prosent til 36,3 prosent, viser en rapport fra Institutt for samfunnsforskning (2013).

Oppdatert: Pr. 2017 er kvinneandelen i privat sektor 36,6 prosent, mens andelen kvinner i offentlig sektor er 70,2 prosent, ifølge SSB. Ikke det minste rart da at det rekrutteres flest menn til lederstillinger i det private næringslivet.

Det er også viktig å huske følgende: De fleste menn blir faktisk heller aldri ledere i næringslivet. Bare et fåtall når helt til topps. Når menn likevel er i flertall i lederstillinger i privat sektor, så er en av forklaringene at det er flest menn som jobber der. Altså ikke «glasstaket», men det enkle faktum at det er flere å rekruttere fra.

Så det er altså der vi må begynne, jenter. Med oss selv, og yrkesvalgene jenter gjør. I stedet for å skylde på «glasstaket», samfunnet, gutteklubben, klesvasken eller været må flere jenter ut av komfortsonen med trygg og forutsigbar jobb i det offentlige, og inn i den mer usikre hverdagen i privat sektor. Veien ut av det kjønnsdelte arbeidsmarkedet er nemlig også veien inn i lederstillinger og styrerom.

Jeg har sagt det før, men det tåler å gjentas: Steinalderen gikk ikke over fordi det ble fritt for stein.

«De fleste menn blir faktisk heller aldri toppledere»