torsdag 28. mars 2019

Ved en korsvei

Kirkens største høytid, påsken, nærmer seg. Bildet er fra
gudstjenesten i Bodø domkirke første påskedag 2008.
«Daglig forlater folk kirken og vender tilbake til Gud», ifølge den amerikanske komikeren Lenny Bruce (1925-1966). Ikke vet jeg hvor de går eller vender tilbake til, de mange som forsvinner fra Den norske kirke. Men at folk forlater Folkekirken som den nå kalles, sier statistikken alt om.

I 2016, da det ble mulig å melde seg ut elektronisk, meldte 41. 000 seg ut av Kirken. Året etter over 15.000. Vel 12.000 meldte seg aktivt ut i 2018, viser ferske tall fra SSB. Tallet innmeldte er ikke i nærheten.  Andelen barn som blir døpt falt i fjor ned til 51 prosent. Det lover ikke bra for rekrutteringen.


Med dette som bakteppe åpnet Kirkemøtet – kirkens «storting» – sitt møte onsdag. I ei knapp uke skal utsendingene diskutere Kirkens vei videre, og kanskje overraskende for noen: Kirkemøtet skal vurdere å justere liturgien, fordi Gud er blitt tonet ned til fordel for selvspiritualitet. Teolog Merete Thomassen har fulgt utviklingene, og i boka «Når dere ber» fra 2013 oppsummerer hun bønnen slik: Mens det før het «Alt er mulig for Gud» er budskapet nå «Alt er mulig for den som føler seg vel og har troen på seg selv».
Jeg har selv registrert utviklingen, sett utenfra: Da seks kandidater til å bli ny biskop i Sør-Hålogaland presenterte seg på kronikkplass i Avisa Nordland, var Gud knapt nevnt. Ganske merkelig tatt i betraktning av at kandidatene tok mål av seg til å bli Vårherres «vaktmester» i bispedømmet.

Man kan saktens lure på hva Den norske kirke her drevet på med de siste årene. I iveren etter å gjøre seg populær og trekke folk til gudstjenestene har Herrens tjenere arrangert de merkeligste gudstjenestene, ifølge en kronikk i VG. Sirkusgudstjeneste i Drammen, der klovner hjalp til med syndsbekjennelse og akrobater sto på tårn av stoler for å illustrere engler. På Bryne bød man på fotballgudstjeneste med trikseoppvisning foran alterringen. Mobilspillet Pokémon Go ble selvsagt også en gudstjeneste – i Lakselv. For å nevne noe.
Selv en så alvorlig og viktig handling som barnedåp er ikke så nøye.  Drop in barnedåp har vært et tilbud, også i Bodø. Ute på søndagstur, og tilfeldigvis i nærheten av kirken?  Ikke så farlig at du ikke har tenkt grundig over saken. Bare stikk innom, i Herrens hus er det plass til alle. Også ikke-troende, og prester som ikke tror på bibelfortellingene.

Kirkemøtet står kanskje ved en korsvei. Kanskje Kirken skal slutte med tøv og publikumsfrieri, og bli litt mer kirke? Og litt mindre coatch for selvrealisering (som Thomassen kaller det), politisk parti for den til enhver tid herskende flertallsmeningen og eventbyrå for livets store anledninger? Altså et trosfellesskap, som de som føler for sånt, kan finne seg til rette i. For når Kirken selv tar så lett på det som er institusjonens egentlige misjon, da kan vel folk like gjerne melde seg inn i frimerkeklubben?
Nå er Kirken så lite kirke, og så rund i kantene, at selv de som meldte seg ut i protest på 1970-tallet glatt kan melde seg inn igjen. Det koster eller krever absolutt ingenting.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar