Gratulerer med dagen!

«Velferdsstaten er selvforsterkende. Jo mer ansvar staten tar, jo mindre tar vi sjæl», mener Unge Høyres bystyrerepresentant i Oslo, Mathilde Tybring-Gjedde. Hun har et poeng.  Vi forventer at velferdsstaten skal ta hånd om oss fra vugge til grav.

Spiser vi for mye og feil, og trimmer for lite, skal velferdsstaten besørge slankeoperasjon.  Den som krasjer i fylla, eller hopper ut fra en fjelltopp bare for moro skyld, vet at velferdsstaten stiller opp med sykehusopphold, sykepenger og redningsmannskap.  Sikkerhetsnettene er der for dem som blir arbeidsledige, eller av andre grunner faller utenfor.

Det er en merkedag i dag. For nøyaktig 50 år siden, 17. juni 1966, vedtok Stortinget folketrygdloven. Det fantes trygd også før det. Alle som mistet inntekt på grunn av alder, uførhet eller tap av forsørger var sikret en minstepensjon. Men i 1966 ble alle trygdeordningene, med unntak av barnetrygd og krigspensjon, samlet under én paraply. Og den viktigste reformen: Prinsippet om tilleggspensjon beregnet ut fra tidligere inntekt, ble innført.

Folketrygdloven er velferdsstatens grunnmur. Stein på stein er siden lagt oppå. Grunnleggende goder er sikret for alle, men det er ikke nok: Velferdsstaten gir ikke bare folk anledning til å overleve. Men også til å leve.

Velferdsstaten er under press, av flere grunner. Enkelte kjepphøye ungdomspolitikere, som knapt er tørr bak ørene, skjønner ikke vitsen. Lederen i Fremskrittspartiets Ungdom, Bjørn Kristian Svendsrud, vil ha Frp «back-to-basics», rendyrke de liberalistiske idealene og ha en minst mulig stat – med lavest mulig skatter og avgifter. Et velferdssamfunn kan også fint greie seg uten et offentlig forsikringsselskap som folketrygden, mener den nyvalgte formann i FpU, ifølge Aftenposten.

Apropos offentlig «forsikringsselskap»: Frp får rundt 85 prosent av sine inntekter fra offentlige midler, og er partiet som er mest avhengig av offentlig finansiering.

Unge Høyre-politikeren nevnt innledningsvis reagerer fordi helseministeren vil forby plassering av godterier ved kassaapparatene. Det er egentlig ganske fornuftig. Velmenende politikeres ønske om at velferdsstaten skal ta hånd om oss har gitt seg mer forunderlige utslag enn dette. Som statsråden som brukte én million kroner av velferdsstatens penger på å utvikle en pappa-app, sånn at fedre i noen ukers omsorgspermisjon skulle slippe å trille barnevogn alene. Det ble en flopp. Eller forslaget fra Nordland AUF i februar i år om at staten skal dekke utgiftene til jenter som har mensen.

Det finnes opplagt grenser for hva staten skal ta ansvar for, eller blande seg inn i. En av tingene som kan vurderes er statsstøtten til ungdomspartier, hvis leder ikke engang skjønner at det er nettopp velferdsstaten som sørger for at han og andre kan drive politisk virksomhet.

"Det finnes opplagt grenser for hva staten skal ta ansvar for, eller blande seg inn i".