På vei til historiens skraphaug?



Stadig færre menn blir fedre. Det bør bekymre de fleste.
                                                                          Illustrasjonsfoto

«Den største gaven foreldre kan gi sitt barn, ga min far til oss igjen og igjen – seg selv», mener den amerikanske forfatteren Hana Yasmeen Ali.

De fleste av oss har ikke fedre som den hardtslående bokseren Muhammad Ali. Men de fleste av min generasjon har en far – på godt og vondt.

Det lages nå barn på nær sagt alle tenkelige og utenkelige måter. Stadig flere fødes ved hjelp av kunstig befruktning, sæd- og eggdonasjoner, surrogatimødre og jeg vet ikke hva. For mange barnløse er det redningen. For lesbiske og homofile den enkleste veien ut av barnløshet.

Samfunnet gjennomfører nå det største sosiale eksperiment noensinne. Utfallet er det ingen gitt å spå.

Tekniske framskritt, sosial aksept og generelt god økonomi gjør det relativt enkelt å bli foreldre i dag. Men midt oppi denne i all hovedsak positive utviklingen, bør vi stanse og tenke oss om:

Nylig publiserte forskning.no en artikkel som bør bekymre oss alle. Selv om norske kvinner får stadig flere barn, er det en kraftig nedgang i antall menn som blir fedre.

Tenkt over dette faktumet en gang til.

Forskerne har to teorier som kan forklare paradokset: Den første teorien er at noen menn blir valgt bort av høyt utdannede, yrkesaktive kvinner. De «resirkulerer» høyt utdannede menn, som dermed blir fedre til flere kull, mens lavt utdannede menn ikke «når opp», og mister muligheten til å bli fedre.

Ikke spesielt flatterende for kvinnene, egentlig.

Den andre teorien er at menn selv trekker seg unna fordi de ikke ønsker barn. Men teorien stemmer ikke. Undersøkelser gjennomført i Oslo og Trondheim viser at ønsket om å få barn står sterkt hos de fleste – også menn. Barnløshet er ikke en beslutning som blir tatt tidlig i livet, men noe som gradvis oppstår. Det utsettes. Og så blir det ikke noe av.

Legg så til at det i dag er teknisk og medisinsk helt unødvendig for kvinner å treffe menn for å bli gravide. De kommersielle sædbankene – blant annet i Danmark – er blomstrende forretning.

En mann på sin side kan «spre sin sæd over jorden», og kan godt være far til et helt fotballag uten å vite det.

Men midt i dette må vi spørre oss selv, og mennene: Er det en ønsket utvikling at stadig færre menn blir fedre? Er ikke det å være mann – og far – verdifullt i seg selv? Har ikke menn kvaliteter som samfunnet ønsker å ta vare på, eller er menn bare et nødvendig onde?

Og sist, men ikke minst: Med hvilken rett fratar vi barn anledningen til å ha en far, gjennom hele barndommen, helt til de er 18 år?

I det offentlige ordskiftet om temaet, er heterofile menn stort sett tause. Helt fraværende. De har det kanskje som nå avdøde Steinar Lem, som ikke våget å si offentlig hva han egentlig mente om islam og innvandring før på dødsleiet?

Lem fortalte i et intervju med Dagbladet at han ikke kunne nye godt av ytringsfriheten vi teoretisk sett har i Norge så lenge han var frisk og i jobb i Fremtiden i våre hender.

De er gutter og sønner, brødre og fedre, men de lar seg hundse av kjeftsterke feminister og homoaktivister uten at vi hører et pip i protest.

Og det har kvinner en tendens til å glemme: Menn er faktisk også mennesker ...

 

"De er gutter og sønner, brødre og fedre, men de lar seg hundse av kjeftsterke feminister uten at vi hører et pip i protest"