Skyggeboksing

Skal velgerne vite hva kandidatene til bispe-

dømmerådene står for, må de selv ringe rundt til den

den enkelte.

«Jeg stemmer aldri for noen. Jeg stemmer alltid mot», proklamerte den amerikanske skuespilleren W.C. Fields (1880-1946). Da er det en forutsetning at velgerne i det minste vet hva kandidatene mener.

Det er ikke bare kommune- og fylkestingsvalg rett rundt hjørnet. Kirkevalget, som berører drøyt 3,7 millioner medlemmer i Den norske kirke, hører vi mye mindre om. Enda mindre vet potensielle velgere hva kandidatene fra nominasjonskomiteene står for. Det kan fort bli et valg i blinde, og med et overrakende og uønsket resultat.

Valgordningen i Kirken er kronglete og uoversiktlig. I år stilles det tre lister i flere bispedømmer: Åpen folkekirke, Bønnelisten, samt nominasjonskomiteens liste. For de to førstes vedkommende står alle kandidatene på én samlet plattform - en programerklæring - som velgerne kan forholde seg til. Liberale Åpen folkekirke – som vant en historisk seier i homofilisaken under Kirkemøtet i 2016 – arbeider fortsatt for tro, håp og kjærlighet. For alle. Den konservative Bønnelisten vil videreføre den bibelske tro og tradisjon som Den norske kirke har vært tuftet på siden reformasjonen; altså skru klokka tilbake.

Bønnelista stiller ikke liste i Sør-Hålogaland, men anbefaler to kandidater det bør settes kryss ved i den tradisjonelle lista fra nominasjonskomiteen. Et forsøk på kumuleringskupp fra de konservative, som neppe vil lykkes.

Begge de to nevnte listene er to reelle alternativ. Men hva mener egentlig de 15 leke kandidatene nominasjonskomiteen forslår til bispedømmerådet i Sør-Hålogaland? Bortsett fra at listen «speiler et mangfold og oppfatninger», som det heter?

Ja, si det. Skal velgerne ha noen som helst opplysning om hva kandidatene står for i ulike saker må hver enkelt ringe rundt til hver eneste kandidat. Uforvarende kan faktisk sammensetningen av bispedømmerådene – som utgjør Kirkemøtet, kirkens «storting» - få en sammensetning stikk i strid med hva velgerne egentlig ønsker. De som bruker stemmeretten må rett og slett stole på at kandidatene, som kommer fra hele fylket, er ok folk som de er enige med.

Og det handler ikke bare om homofilisaken, som ikke er vunnet en gang for alle. Det handler også om andre viktige prinsipielle spørsmål, altså i hvilken overordnet retning «folkekirken» skal gå.

Utredningen «Styrket demokrati i Den norske kirke» (2008) la premissene for demokratireformen og for Kirkeforliket. Direkte valg til bispedømmerådene skulle styrke demokratiet, og heve interessen for og deltakelse ved kirkevalgene. Da er det rimelig uforståelig at Den norske kirke har en valgordning der velgerne må gjette seg til hva den enkelte kandidat mener. Det satses på generell tillit til personer, uten at disse er forpliktet på noe program. Et skinndemokrati, hvor enkeltpersoner som er innvalgt fritt kan utøve sin makt i kirken uten å ta hensyn til sine velgere, påpeker noen.

Også kalt skyggeboksing.