Knefall for Kina

«Politikk er de forbudte midlers kunst og prinsippløshet satt i system», mente den østerrikske filosofen og forfatteren Egon Friedell (1878-1938). Det demonstreres daglig.

Nylig var det Kenneth Svendsen (Frp) som møtte seg selv i døra. Mer presist: i kirkedøra.

Politikeren fra Fauske, som nå er visepresident på Stortinget, er ikke alene om å forholde seg til egne prinsipper etter metoden: Hva tjener meg og mitt parti best akkurat nå?

Mange – og ikke bare politikere – mener at Kirken ikke skal blande seg i politiske spørsmål. En av dem er forannevnte Kenneth Svendsen. «Kirken skal gjøre helt andre ting enn å blande seg borti dette. Dersom de har lyst til å drive politikk, får de stille til valg som alle andre politikere», uttalte Svendsen i 2009. Da ba Kirken, med biskopen i spissen, om stopp i oljeletingen utenfor Lofoten.

Men så er det at Svendsen snubler på kirketrappa. For i 2014 mener Frp-eren at det er helt greit at Kirken blander seg, når altså Kirken er enig med Kenneth Svendsen. 

Kystaksjonen, som primært er rettet mot Røkkes manglende levering av fisk, har fått støtte fra Kirken. Det synes den samme Svendsen er helt greit ut fra tankegangen om at det er forskjell på oljepolitikk og fiskeripolitikk.

Ja vel? Og da er det greit at Kirken blander seg?

Dette er kanskje ett av de fremste kjennetegnene på dagens politikere. De selger sine prinsipper til høystbydende; vi husker alle hva som skjedde etter valget i fjor høst.

Reservasjonsretten, som det har vært mye oppmerksomhet rundt, er bare ett eksempel.

Å vingle rundt for å shoppe støtte der det passer best i øyeblikket, inngir ikke tillit eller troverdighet. Tvert imot.

Mangelen på konsekvente standpunkter i prinsipielt viktige saker er et problem. Folk føler rett og slett at politikere ikke er til å stole på. Og det er de jo heller ikke.

Én ting er å forklare velgerne at de ikke finner penger på årets budsjett til det ene eller andre gode formålet. Det er til å forstå; selv i verdens rikeste land.

Noe helt annet er det å vingle i prinsipielle saker. Som nå, når vår fremste politiske tillitsvalgte, Olemic Thommessen (H), stortingspresident og erklært Tibet-venn, plutselig vender Dalai Lama ryggen.

 

Ingen fra det offisielle Norge vil møte ham når han kommer til Norge i mai for å feire at det er 25 år siden han fikk fredsprisen. Kineserne kunne jo bli enda mer irritert på Norge. Og det kan jo gå utover eksporten. 

Så da svelges menneskerettigheter og okkupasjon av Tibet, like lett som den laksen Norge ønsker å selge til Kina.

Igjen står Dalai Lama; sviktet av sine venner. Det antydes til og med at han bør gå bakveien når han skal møte Stortingets Tibet-komité. 

Man kan rødme av skam av mindre.

I denne typen saker er det avgjørende for den enkelte politikers troverdighet, og tilliten til politikerne generelt, at de holder fast på sine meninger.

Men nå er det nok en gang demonstrert at det fremste kjennetegnet på en politiker er at vedkommende kan stå oppreist uten ryggrad…

«Prinsipper koster, noen ganger direkte på pungen»