Vår tids evangelium

«Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe. For det var ikke plass for dem i herberget».

Juleevangeliet. Alle kjenner linjene, troende kristne eller ikke. Og uansett hva som er julas innhold for hver enkelt av oss. Det er mange som ikke får plass i herberget.

Enkeltmennesker gjør det de kan, lokalsamfunn stiller opp. Men det er så mange tegn på et kaldere samfunn. Vi ser det hvis vi vil. 

Tiggerdebatten er ett eksempel. Da menigheten kom ut fra en dåpsgudstjeneste i Bodø domkirke en dag i april i år, ble de møtte av fire tiggere som satt på kirketrappa. De var ikke pågående. En av dem hadde et skilt der sto «Jeg er sulten». Reaksjonene til enkelte er dypt deprimerende. Én mente at kirken måtte forby tigging. 

Rumenske tiggere lever kanskje i den villfarelse at folk som går i kirken i Norge er troende kristne, og derfor har hørt lignelsen om den barmhjertige samaritan. Hva er da mer naturlig for dem enn å gå til kirken?

Asylsøkere som har fått lovlig opphold merker det også. Altfor få kommuner vil ta imot dem. I Bodø er det planer om å opprette et lite mottak på Grønnåsen for åtte til tretten asylsøkere. Det ble underskriftskampanjer, beboerne vil ikke ha dem som naboer. Prisen på eiendommene deres kunne falle.

Det er helt legitimt å diskutere innvandring- og integreringspolitikk. Men hvor usigelig trist er det ikke å se bodøværinger gå til krig mot enkeltmennesker, med begrunnelse egen lommebok og eiendomspriser.

Apropos krig. Aldri har flere mennesker vært på flukt som i dag. Men Norge har altså sagt nei til 123 med spesielle behov fra Syria, som FN har bedt oss ta imot. 
Hva sier det om Norge?

Fortellingen er fra 1. verdenskrig, og den skal være sann: I desember 1914 lå tusenvis av soldater i skyttergravene. En tysk soldat begynte å synge «Stille Nacht, heilige Nacht». Det førte til at britiske og tyske soldater la ned våpnene og møttes i ingenmannsland. Julaften kom og gikk; våpenhvilen varte til 29. desember. 

Nøyaktig hundre år senere er det ingen våpenhvile i Norge. Myndighetene fortsetter sin iherdige menneskejakt. Unger som har vært lenge i Norge sendes ut; hva annet kan vi vente av en justisminister som kaller barn for lagervare?

I år gis det heller ikke juleamnesti for kirkeasylanter. Det skal være fire av dem nå, to på Stokmarknes. Mens det tidligere år har vært vanlig å la julefreden senke seg også over kirkeasylanter, kan de i år ikke føle seg trygge for at ikke politiet henter dem. 

Regjeringen mener at kirker ikke skal brukes av asylanter som har ulovlig opphold. Det er et prinsipielt standpunkt, som kan diskuteres. Men det er udiskutabelt at årets jul vil bli husket for sin mangel på medmenneskelighet.

Det soldatene på slagmarken klarte i 1914, ønsker ikke regjeringen i 2014. Det er altså den regjeringen som sitter ved makta med hjelp fra Venstre og Kristelig Folkeparti.

Med fare for å virke blasfemisk: Tilgi dem ikke, for de vet hva de gjør.

"Hva annet kan vi vente av en justisminister som kaller barn lagervare?"