Talende taushet

«Det ikke å ha noen mening, er også å velge, for hvis man selv ikke har noen mening, gir man andres meninger større spillerom», mente den danske filosofen og forfatteren Søren Kirkegaard (1813-185).

Året med feiring av Grunnloven går mot slutten. En av dens viktigste pilarer, og som alt annet hviler på, er ytringsfriheten. Den trues i urovekkende grad.

For et par måneder siden la Fritt Ord fram rapporten «Status for ytringsfriheten i Norge». Den viser at flertallet av nordmenn ikke er spesielt opptatt av at vi skal få si eller kritisere det vi vil, eller ytre våre meninger.  

Vi legger også bånd på oss. «Begrensing» heter det i rapporten. Omtrent halvparten av befolkningen sier ikke det de egentlig mener i spørsmål som er viktige for dem selv. Verken hjemme, rundt lunsjbordet på arbeidsplassen, på nett eller i sosiale medier. De frykter å bli oppfattet som mobbere, eller rasister.

Bare 3,4 prosent av befolkningen vil gi uttrykk for meninger som kan oppfattes som politisk ukorrekte. – Generelt er det ganske stor konsensus om hva man kan si og ikke si. Da er det også et spørsmål hvor lett det egentlig er å ha avvikende meninger i Norge, uttalte Kari Steen-Johnsen til Aftenposten. Hun er forsker og prosjektleder ved Institutt for samfunnsforskning.

Og verdt å legge merke til: 34 år etter at totalforbudet mot Monty Python-filmen «Life of Brian» ble opphevet i Norge, ønsker flertallet å begrense ytringer som håner religion. Islam skal vernes mer enn kristendom. Om Gud kan man si nesten hva som helst, men ikke om Allah. 

Hvorfor det? Fordi terror og trusler fra grupper som kaller seg islamske har ført fram, og gjort oss redde? Som i Norge under karikaturstriden i 2006, da norske redaktører i første omgang krøp under skrivebordene og gjemte seg, til de fikk tenkt seg om.

Fordi enhver kritikk av det «urørlige» avstedkommer høylytte rop om krenkelse eller rasisme?  

Eller fordi meningsterroren og monopolet fra de «rettroende» – den politiske elite og de som dominerer i mediene – er så unison at annerledestenkende kvier seg for å delta i den offentlige debatten? 

At halvparten tier om hva de mener, er en trussel mot demokratiet. Vi kan fort ende opp som i Sverige, der det kom som et sjokk på eliten at Sverigedemokraterna «stormet» Riksdagen.

Saklig kritikk av religion er ikke hån. Å sette spørsmålstegn ved norsk homopolitikk er ikke trakassering av homofile. Å være negativ til deler av kulturen hos etniske minoriteter er ikke rasisme. For det kan da ikke være sånn at det skal være forbudt å kritisere islam, homofile, eller for den saks skyld: samer? 

Truslene har dessverre virket. Selvsensuren har seiret. Det politisk korrekte er vår «religion». Konsensuspolitikken har vunnet. Og ytringsfriheten har tapt.

"Enhver kritikk av det «urørlige» avstedkommer høylytte rop om krenkelse eller rasisme".