Språkvask

Fordommer og forutfattede meninger øver stor makt over oss og spiller mange av oss et puss», mente Camilla Collett (1813-1898). Det er kanskje derfor så mange roper «rasisme» straks noen med annet enn etnisk norsk bakgrunn utsettes for det som med første øyekast kan se ut som overgrep eller urettferdighet. Ser man en gang til, er historien ofte en annen.

Ved siden av «krenket», som helt har mistet sitt innhold, er «rasisme» ett av de mest misbrukte ordene i norsk offentlighet. Hvor ofte brukes det ikke i debatter, hvis noen har den aller minste innvendig mot innvandring- og integreringspolitikken, eller mot levesettet til noen etniske grupper som bor i Norge. 

Hvem vil vel stemples som rasist? Sånn stanser man enhver debatt om temaet. Det er livsfarlig for demokratiet.

Det mest kjente eksemplet er Schjenken-saken fra 2007, der to ambulansesjåfører ble beskyldt for rasisme etter at en mørkhudet person ble etterlatt i Sofienberg-parken i Oslo. De forlot Ali Farah, fordi de trodde han var beruset, ikke fordi de var rasister. Mediene var raskt på banen med fordømmende karakteristikker. 

Toppolitikere, fylkeslege og likestillingsombud tok alle som én rasismeordet i bruk, uten at sakens detaljer var kjent. Dagbladet er dømt for ærekrenkelser. Saken ender i Strasbourg.

I «Søndagsavisa» på NRK P2 nylig, tok noen til ordet for at rasisme misbrukes, og dermed mister sitt innhold. Mediekritiker og kommentator George Gooding viste til flere eksempler, der det i ettertid er kommet fram at det var langt andre forhold enn rasisme som lå bak mediefokuserte handlinger. Blant annet brannen i en moské i Uppsala rundt nyttår, der det straks ble ropt rasisme, og at noen hadde satt fyr på moskeen med vilje.

Det var ikke rasisme. Det var en frityrkoker.

Begrepet rasisme oppsto først i venstreradikale kretser i det 19. århundre, men har senere blitt brukt for å beskrive forskere, politikere og enkeltmennesker som hevder at det finnes ulike raser med biologiske forskjeller. 

Til tross for at begrepet er ungt, er rasismen i seg selv eldre enn den vitenskapelige raseforskningen. De fleste folkegrupper og nasjoner gjennom tidene har diskriminert andre folkegrupper på bakgrunn av etnisitet eller nasjonal opprinnelse. Rasismen nådde sitt høydepunkt i nyere historie med den europeiske og amerikanske slavehandelen med afrikanere, holocaust og apartheid som noen eksempler, ifølge Wikipedias definisjon.

 

Rasisme finnes, og har vært der hele tiden. Over hele Europa har rasistiske holdninger fått bedre grobunn; ikke minst er det noe både jøder og muslimer merker. Også her i Norge.

Rasisme må bekjempes overalt der den dukker opp.  Men da må vi vite hva vi skal kjempe mot. Hvis absolutt alt tolkes inn i rasistiske rammer – gjerne før alle fakta er på bordet – mister ordet til slutt sitt innhold.  Det blir som «krenket»; et ord så misbrukt at de fleste nå trekker på skuldrene om noen skulle finne på å bruke det.

Sånn er det med rasisme også; som Mona Levin (75) har minnet oss på: Roper man «ulv, ulv» mange nok ganger, kjenner vi den ikke igjen når den står i porten.

"Det var ikke rasisme. Det var en frityrkoker".