Ingen kjære mor

For de fleste ungene er barnehagen bra, men er den best for de
aller minste, de som ikke har fylt  året?           (Illustrasjonsfoto)

«Foreldre setter bort barna til mennesker de aldri ville lånt bort bilen til», ifølge psykolog og tidligere barneombud Reidar Hjermann.  Bemerkningen falt i 2006 i forbindelse med avsløringer av ulovlige barnehager. Heldigvis er vi ikke der i dag, med tilnærmet full barnehagedekning.

Kvinner i arbeidslivet er ingen ny oppfinnelse. For et par år siden kom det bøker om barn i oppveksten som savnet sine yrkesaktive mødre. I boka «De urolige» skriver Linn Ullmann om hvordan det var å vokse opp med verdensberømte Liv Ullmann som mor. Nina Simones datter har gjort det samme. «Ikke gå mamma!», åpnet boka som Christina Five Berg skrev om sin mor, nylig avdøde Kaci Kullmann Five. Typisk for tiden de vokste opp i: Det er mamma de vil ha hjemme, ikke pappa.

Det svir å lese; for noe hver.

Samtidig kommer det små signaler om at kanskje er det bare brutto nasjonalprodukt, og voksnes behov for selvrealisering, som tjener på måten samfunnet er organisert på.  For tidlig start i barnehagen kan skade evnen til å håndtere følelser, påpekte forsker Trine Klette ved høyskolen Diakonova i fjor. Hun har 20 års erfaring. Hun ba foreldre tenke seg om før de sender barn på ett år eller yngre i barnehagen.

Forrige uke tok to av veteranfeministene i Norge, Torild Skard og Gro Nylander, bladet fra munnen i avisa Vårt Land. Begge sto på barrikadene på 1970-tallet og kjempet for barnehager, så kvinner kunne jobbe. Nå synes de barnehagepolitikken går for langt i likestillingens navn, og at barnas behov kommer i andre rekke.  Torild Skard sier at hun aldri har ment at barn under tre år skal tilbringe hele dagen i en stor barnehage, og at det finnes god forskning som advarer mot å sende ettåringer dit.  Fagfolk med politisk ukorrekte meninger blir i dag høvlet ned i media, sier Gro Nylander til Vårt Land.

Men det er ingen kjære mor. Nå er inntaksreglene i barnehagene endret, sånn at barn godt under året kan tilbys plass. Det blir veldig lange dager for ni måneder gamle babyer.

I Norge er det risikosport å kritisere yrkesaktive mødre.  Hele samfunnet er bygget opp rundt at kvinner skal delta i arbeidslivet, og de fleste kvinner er barn av sin tid. Hjemmeværende husmor er nærmest skjellsord. Forventningene om at kvinner skal tilbake i jobb så snart foreldrepermisjonen er over, er store. Gruppepresset skyhøyt.  «Tilbake til kjøkkenbenken» uttales med nedlatende hån; det er sikkert en konspirasjon pønsket ut av menn. Kontantstøtten kritiseres sønder og sammen, og slett ikke bare fordi den hindrer integrering.

For de fleste ungene er barnehagen bra, men er den best for de aller minste? Og hvordan skal vi kunne ta denne diskusjonen uten at foreldre får enda dårligere samvittighet, barnehageansatte føler seg personlig fornærmet, feministene barrikaderer seg i skyttergravene, KrF tar forskningen til inntekt for hjertesaken kontantstøtte, karrierekvinnene i lederstillinger går i fistel og erkekonservative gladkristendamer, som aldri selv har vært yrkesaktive, føler barnslig glede?

Det er selvfølgelig dømt til å mislykkes. Det er barnelærdom.