En strøm av paradokser

«Det er bedre å gråte i en Jaguar enn på en tråsykkel», ifølge forfatter og journalist May Grethe Lerum.

Det er nok derfor de mer velstående blant oss investerer i rådyr elbil. Å gjøre syklene billigere ved å sløyfe momsen, er ikke aktuell politikk. Selv om det er det mest miljø- og helsevennlige av alt. 

Siste år har vi sett en strøm av elbiler rulle ut på veiene. Salget har doblet seg. 2014 blir et nytt rekordår, tror bransjen. Men privatpersoners kjøp av elbiler har liten effekt på luftkvaliteten. Tungtransporten har skylden for 70 prosent av helseskadelige utslipp i storbyene, ifølge Norsk Institutt for luftforskning (NILU). 

Så er det da heller ikke for å redde miljøet at folk bruker mye penger på de største og flotteste elbilene. Det er en argumentasjon på tomgang.

Det er for å kunne parkere gratis og hvor som helst, og for å slippe bompenger. I tillegg «tanker» de ofte gratis, på ladestasjoner eller hos arbeidsgiveren. 

Og for å slippe moms og årsavgift; å sno seg unna skatter og avgifter er nordmenns yndlingssport. Regnestykket er enkelt.

Miljøgevinsten er en bonus eierne kan sole seg i, skjønt også den er omdiskutert. Et samfunnsengasjement (se, vi tar ansvar for klodens feberhete tilstand!) som gjør seg godt i vennekretsen. 

Spesielt når bilen ikke lenger ser ut som en scooter med overbygg, men kan konkurrere i størrelse og utstyr med en hvilken som helst annen firehjuling som de mest velstående i nabolaget har råd til.

Dessuten har mange husstander gjerne to biler: Elbil til små handleturer i byen – og til og fra jobb – og en vanlige forurenser i garasjen til lengre turer. 

Avgiftsregimet er fredet til det ruller 50.000 elbiler på veiene, eller til i 2017, har Stortinget bestemt. I år kommer staten til å tape anslagsvis tre milliarder mer enn antatt på grunn av det høye salget av elbiler.

Mye penger, som kunne ha vært brukt til gang- og sykkelveier for eksempel. Eller til å utbedre elendige veier, som også elbilene er nødt til å kjøre på. 

Elbilen er et byfenomen som promoteres med full kraft. Og det er selvfølgelig bra for luftkvaliteten i byene, hvor liten forbedringene enn er. Om de lades med kullfyrt strøm når Norge har kraftunderskudd og må importere, er en annen diskusjon.

Muligheten til å være (tilsynelatende) miljøvennlig er sterkt begrenset utenfor tettbygde strøk. Folk må likevel pent betaler bompenger når de skal inn til byen. Inntil videre subsidierer distriktene elbiler i sjuhundretusenkronersklassen, med eiere som i høyeste grad har råd til å betale bompenger.

Jo større og dyrere elbilene blir, jo mer framstår dette som en åpenbar kortslutning.

Nok et paradoks: Hvor mye selve produksjonen av batterier forurenser – og hvor vi skal gjøre av alle batteriene når de ikke kan lades mer – blir morgendagens store utfordring. 

Til slutt må de deponeres, fulle av forurensende og farlige tungmetaller. Et ikke-tema for elbilentusiaster. Og for myndighetene.

Har noen rett og slett trukket ut kontakten …?

«Dagens elbilregime kommer til å kortslutte. Spørsmålet er når».