En passende straff

«Det er ingenting som har forberedt meg mer på et liv i rampelyset enn åra med mobbing. For det er akkurat det samme som skjer når du blir kjent. Du støtes ut av samfunnet. Alt forandrer seg», ifølge Morten Harket.

Nei, herr popidol. Det er ikke det samme. Langt der ifra.

Siste uke har vært preget av engasjementet mot mobbing. Med den rystende historien om Odin (13) som tok sitt liv på grunn av mobbing som bakteppe, har det vært mobilisert landet rundt. 14-åringen Villemo Hatland tok initiativ til fakkeltog. Mange har fortalt om opplevelser med mobbing. 

Det er ikke så rart. Tusenvis av skoleelever opplever mobbing – hver dag. 

Hvorfor er vi ikke kommet lenger? I årevis har det vært gjennomført antimobbekampanjer. Det er brukt millioner av kroner på aksjoner som skal lære ungene at de skal oppføre seg som folk. Det virker ikke.

Delvis fordi det hele tiden vokser opp nye generasjoner som må tas i nakken. Delvis fordi voksne ikke bryr seg nok. Det er foreldre som gir blaffen i at deres pode er en uoppdragen og ondskapsfull drittunge. Det er lærere som lukker øynene, eller bagatelliserer, problemet i skolegården. Det er rektorer med halvhjertet (om noen) innsats når det først blir en sak.

Og dette bør svi aller mest: Ingen hjalp Odin, selv om han sa ifra. 

Når vi nå vet at antimobbekampanjer ikke virker – i alle fall bare i begrenset grad – hvorfor fortsetter vi med den samme medisinen år etter år? 

Kampen mot mobbing kan aldri vinnes ved hjelp av politiske vedtak om at ungene må være snille mot hverandre. Det er bare når det settes inn virkemidler mot dem som har det største ansvaret, og det er de voksne, at det kan bli en bedre hverdag for barna. 

At det kan gå ut over en lærer eller en rektor skal vi gi blaffen i. Det er barnet det gjelder.

Derfor skal vi også tenke nøye over om det er riktig at det er offeret som til slutt må bytte skole. Som 14-årige Villemo. 

Ok, så er det kanskje bare å flytte problemet til en annen skole. Men det kan være at en annen skole takler mobberen bedre. Og det berger kanskje et barn. Som Odin. 

Mobberne er også barn; ja visst. Men det er akkurat den slags bortforklarende unnskyldninger vi ikke trenger.

Mobberne vet hva de gjør, selv om de nok ikke overskuer konsekvensene. Enten det er fjortisjentene som driver utestenging og netthetsing, eller bølla på 15 som terroriserer sine medelever. 

Selv unger på sandkassenivå vet at det er galt å erte.

Trusselen om å flytte mobberen ut av sitt kjente miljø, når alt annet er prøvd, kan være riset bak speilet. Det eneste kraftfulle virkemiddelet norsk skole har til rådighet. En passende straff. Loven gir muligheter i dag for å flytte mobberen. Tanken støttes av kunnskapsministeren, men brukes svært sjeldent. 

I stedet blir offeret ofret; nok en gang.

Nei, det er ikke mobberne vi skal synes synd på. Det eneste vi skal beklage, er at de fikk holde på så lenge.

"At det kan gå ut over en lærer eller en rektor skal vi gi blaffen i".