Ribbe med bismak

Noen sa det så godt: Nordmenn vet prisen på ribbe, men ikke

verdien av god mat.

«Folk kjøper hva som helst så lenge det bare er én til hver kunde», ifølge den amerikanske forfatteren Sinclair Lewis (1885-1951).

Godt demonstrert i disse dagene, der dumping av priser på mat faktisk kan føre til rasjonering av surkål og julepølser. Det har hendt tidligere år. Folk hamstret ribbe og pepperkaker som gale, som om jula faktisk varer helt til påske.

Den årlige priskrigen på julemat er i gang.  Én kjede startet med å dumpe prisen på 30 typiske julevarer som surkål, edamerost, klementiner, kålrot og kanel. De andre kjedene fulgte på, raskere enn kundene klarer å si «Tre nøtter til Askepott».

Det er ikke uvanlig at de store kjedene har tilbud på sesongens varer. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) har prisen på julepølser hos en av kjedene vært nede på 1995-nivå, rundt 6,25 kroner pr. kilo. Juleribbe har vært solgt billigere enn hundefôr. Og er blitt brukt til det.

Det er ikke bare griseprodusentene som tidligere år har protestert, og som føler at alt arbeidet de legger ned i matproduksjon gjøres om til uetisk fråtsing. Også kjøpmenn, og mange kunder, mener dumpingen er usmakelig. Kommunikasjonssjefen i en av de største kjedene sier til VG at han vil unngå det han kaller «uverdige priser». Det fører bare til kaos i butikkene der folk hamstrer og butikkene går tomme for tilbudsvarer. Det er på en måte begrenset hvor mye surkål en husstand trenger, minner han om. Mon det.

På kort sikt vinner forbrukerne, og jeg unner alle med trange budsjetter at de har råd til rikelig med julemat. Men på lenger sikt blir kundene likevel taperne. Produsentene får det de skal ha for maten, mens kjedene selger lokkevarene med tap. Men det tar de igjen gjennom resten av året, med litt høyere priser på alle varene vi trenger hver eneste dag. En småbarnsfamilie trenger ikke ti pakker surkål og julepølser i kilovis, men rimelig melk og brød gjennom hele året.

Slik folk oppfører seg i matbutikkene, skulle en tro Norge er et land med stor fattigdom, sult og matmangel. Tvert imot kaster vi tonnevis av mat hvert år, det er et stort moralsk problem. Det er heller ikke sånn at de fleste av oss knapt får lønningen til å strekke til det daglige brød. Mens 60 prosent av utgiftene i en gjennomsnittlig arbeiderfamilie i 1906 gikk til mat, alkohol og tobakk er andelen sunket til om lag 15 prosent på slutten av 1990-tallet, ifølge SSB. Forholdet er omtrent det samme i dag. Ikke fordi dagligvareprisene generelt sett er så vanvittig lave, men fordi lønns- og velstandsøkningen har vært så vanvittig høy.

Nordmenn er hysterisk opptatt av pris, og kjører gjerne flere kilometer for å kjøpe en vare som er på tilbud et helt annet sted. At de da både forurenser og bruker bensin er uvesentlig, så lenge en tier er spart på toalettpapir. At priskrigen mellom kjedene også kan føre til dårligere utvalg og kvalitet, er underordnet.

Noen sa det så godt, jeg husker ikke hvem: Nordmenn kjenner prisen på billig ribbe, men ikke verdien av god mat.