En studie verdt

Tiggere i Bodø i 2006. Personene på bildet er ikke knyttet
til den aktuelle saken.

«Stol aldri på en forsker!». Det er ikke jeg som sier det, men én som selv er forsker. Professor i rettsvitenskap ved Handelshøgskolen Universitetet i Stavanger, Benn Folkvord, skrev for en tid tilbake følgende i Aftenbladet: «Ingenting er sikkert. Derfor er skråsikre forskere omtrent like tillitvekkende som sprøytenarkomane som vil låne penger».

Forskning er igjen i søkelyset. Etter NRK Brennpunkts grundige dokumentar om kriminalitet i tilknytning til rumenske tiggere i Bergen – som avslører bakmenn, prostitusjon, kriminalitet, dopsalg og store penger - er forskning om samme tema kommet i et lite flatterende lys. For noen år siden, da diskusjonen om tigging gikk høyt, kom det flere rapporter som frikjente tiggermiljøene. De har ikke bakmenn, eller var kriminelle, var konklusjonene.

En av disse rapportene sto forskningsstiftelsen Fafo for i 2015. «Når fattigdom møter rikdom» frikjente i all hovedsak tiggermiljøene, selv om forskerne ikke utelukket at enkeltpersoner kunne være kriminelle. Derfor er det oppsiktsvekkende når Filer nyheter nå kan fortelle at forskerne ikke engang spurte tiggerne direkte om de var kriminelle, eller hadde bakmenn. Oppsiktsvekkende, fordi påstander om dette var den direkte årsaken til debatten om tigging, og for rapporten.

Om de hadde fått et ærlig svar – hvis de altså hadde spurt – er en annen sak

«Forskning viser» er trumfkortet i nesten enhver diskusjon, mens det i urovekkende mange tilfeller viser seg at «enda nyere forskning» viser at det forrige forskningsresultat var feil. Er det noe vi har lært, så er det at forskning ikke er til å stole på. Forskning brukes – og misbrukes – nær sagt daglig. I politiske diskusjoner vises det til forskningsresultater som støtter ens eget standpunkt.

Passer ikke alle konklusjonene, legges gjerne resten av forskningsprosjektet i en skuff.

Å diskutere mot forskningsresultater er ikke lett, verken for politikere eller oss vanlige folk. Det er ikke hvem som helst gitt å gå i rette med akademikere som slår i bordet med den nyeste rapporten. Noen har bedre forutsetninger enn andre. Det Norske Videnskaps-Akademi ble så lei av å bli kalt klimabøller når de kritiserte bastante konklusjoner om klimaendringene, at Akademiet opprettet sitt eget klima- og ressursutvalg i 2009.  

Vår blinde tiltro til forskningsresultater styrer nær sagt alt, også politiske beslutninger med til dels store konsekvenser for samfunnet og enkeltmennesker. Heldigvis ikke alltid alvorligere enn at kaffeimportørene taper omsetning når «forskning viser» at fem kopper kaffe om dagen kan føre til psykose. Det var i 2011. Selvfølgelig: «Nyere forskning viser»… noe helt annet.

Nå har forskere tatt grundig feil om tiggermiljøene. Og gjort en særdeles slett jobb. Det er nærliggende å tro at resultatene som ulike undersøkelser presenterte som sannheter for et par-tre år siden, var politisk motivert.

Sjelden eller aldri hører vi en forsker si: Jeg tok feil. Hvor ofte forskere faktisk tar feil, er en studie verdt i seg selv.