Nordlendinger i spagat

«Vaner og manerer er aldri bare vaner og manerer. De er futteral for verdier, eller de er skjul for møll og rust», mente publisisten og biskop Eivind Berggrav (1884 – 1959).

Noen insisterer på å bruke de særeste dialektordene og gjør sitt beste for å leve opp til mytene om nordlendingen, og det genuint nordnorske.

Andre har sluttet å si «fesk», og har lagt seg til det mer urbane «fisk». Det er gjerne byfolkene; de som syns mølje er avskyelig og at Oluf er en bygdetulling. De som ikke går på kafé men på café, der de kjøper overpriset caffe latte.

De vil for alt i verden være urbane og trendy, og forsøker å viske ut sitt nordnorske opphav og identitet.

I 2004 erklærte popartisten, sosiologen og skribenten Kjetil Rolness fra Harstad at han ikke lenger ville være nordlending, og ville melde seg ut av «en befolkningsgruppe som har gjort selvparodi til et varemerke».

To år senere kom Morten Strøksnes med boka «Hva skjer i Nord-Norge?», der han hevder at nordlendingene i mange hundre år er blitt framstilt som «edle villmenn», og at de til en viss grad har tatt disse forestillingene til seg og gjort dem til sine, noe som hemmer utviklinga av det moderne Nord-Norge.

Mange prøver alt de kan å få fram at Nord-Norge er mer enn tørrfisk, midnattssol og bannskap. Og det er selvfølgelig Nordland og Nord-Norge – også.

Så kommer noen og ødelegger alt. En halvtime på NRK i beste sendetid – der Nordlys’ journalist og kommentator Egon Holstad er farlig nær å framstå som en parodi på seg selv (og dermed også alle nordlendinger) – er nok til å legge flere millioner og års omdømmebygging i grus.

Bedre blir det ikke når fiskeren fra Helgeland, som nylig ble reddet etter sju timer på et skjær, får følgende blomsterhilsen fra sin sønn: «Du e seigliva, din gamle hestkuk».

Hilsningen gikk land og strand rundt, og også den bekreftet alle «søringers» fordommer og myter om nordlendinger, og landsdelen.

Men er det myter? Er det ikke sånn nordlendingene er; egentlig?

Vi lever i en landsdel som er i endring og utvikling, men som er i ferd med å forskreve seg i sin iver etter både å dyrke og markedsføre det genuint nordnorske, samtidig som det er maktpåliggende – og viktig og riktig i mange sammenhenger – å oppdatere bildet av nordlendingen og Nord-Norge.

Nord-Norge er Oluf i Rallkattlia, og den moderne byborgeren med høy akademisk utdannelse. Mørketid og midnattssol. Sjarken side om side med offshoreteknologi på høyt nivå. Tørrfisk på naustveggen og sjømateksport som slår alle rekorder. 

Kafeer med tradisjonell nordnorsk mat og restauranter i toppklasse vegg i vegg.

Bygdetullinger i annenhver vik, og intellektuelle som hevder seg i samfunnsdebatten. Færre gode enn dårlige somre.

Få kulturhus, men et kulturliv på toppnivå. Ramsalt bannskap og den fineste, nordnorske poesi. Langt mellom husene, og byer som har alt.

Dette er alt vi er. Uansett hva vi prøver å bli.

"Ramsalt bannskap og den fineste poesi lever side om side".