Funnet på historiens skraphaug

Da programmet for grunnlovsjubileet ble presentert nylig, vakte det oppsikt at kunstnere ønsker å trekke fram en del av Norges mørkeste historie. En «negerlandsby» skal gjenskapes på Frogner; er det rart mange blir beskjemmet?

Jubileumsutstillingen i 1914 skulle markere hundreårsjubileet for Norges grunnlov. Reisen fra bondesamfunn i 1814 til industrisamfunn hundre år senere ble vist med omfattende utstillinger av norsk kunst, idrett og friluftsliv.

Og en negerlandsby fra Kongo. Det var en vanlig attraksjon på den tiden, med et åttitalls afrikanere som skulle leve og bo på sitt naturlige vis innenfor en innhegning i Oslo.

De fleste postene på programmet i jubileet i 2014 hyller nasjonsbyggingen og fedrelandet. Vi slår oss selv på brystet, og uten tvil kommer svulstige ord og nasjonalromantikk til å prege jubileet.

Ja, det skulle ikke forbause meg om mange til og med lærer seg mer enn første vers av «Ja, vil elsker».

Hvis grunnlovsjubileet virkelig skal vise Norges utvikling, hører «negerlandsbyen» med. Den var et ektefødt barn av sin tid. Å fortie denne delen av vår historiske reise er like feil som å omskrive Torbjørn Egners sang om lille Hoa; som altså var en ekte hottentott. Den er fra 1950-tallet.

Sånn var vi da. Men vi er blitt bedre.

Eller er vi det? Da Nordlandsbanen ble innviet i 1962 slo Aftenposten opp på førstesiden: «Første tog til Bodø - neger var med». Også dette kan vi le av i dag, og registrere som en kuriositet fra den tid.

En mer flau smak i munnen gir episoden med daværende utenriksminister Thorbjørn Jagland (Ap). Han fikk fortjent kjeft etter at han fleipet grovt med presidenten i det afrikanske landet Gabon. «Bongo fra Kongo» kalte Jagland president Omar Bongo, som var ventet på statsbesøk til Norge.

Det var så sent som i 2001; lenger var altså ikke selv en utenriksminister kommet.

Visst skal vi feire Norges grunnlov! Vi har all grunn til å være stolt av mennene på Eidsvoll, de bygde en grunnmur for en ny nasjon som var radikal for sin tid. Men også født i sin tid. Jøder og tatre var blant annet ikke gode nok for riket; som vi skammer oss over akkurat det i dag.

Norge har skampletter på sin historie, det er det ingen grunn til å tie om. Å omskrive historien for å pynte på bildet er en dårlig idé; nordmenns og Norges selvtilfredse og ofte navlebeskuende ego er stort nok fra før.

Nettopp i et jubileumsår - når vi skal sole oss i eidsvollmennenes glans og dyrke egen fortreffelighet - hører afrikanerne i «negerlandsbyen» og lille Hoa hjemme.

De bør faktisk være spesielt invitert.

Mange vil til og med lære seg mer enn første vers av «Ja, vil elsker»