Sør for Syden

«Hvis du tror du er for liten til å gjøre en forskjell, prøv å sove med en mygg i rommet», minner Dalai Lama oss om. Vi trenger sånne påminnelser iblant. Spesielt når virkeligheten blir for overveldende, verdens elendighet blir påtrengende nær og maktesløsheten truer med å ta overhånd. Da er det lett å gi opp.

Sør for Syden er et uttrykk brukt av hjelpeorganisasjoner når de prøver å fange vår oppmerksomhet om katastrofene lenger borte enn dit de fleste av oss reiser på ferie. 

Vi fikk en sånn påminnelse denne uka, da Leger Uten Grenser satte søkelys på de ti glemte humanitære katastrofene i verden. De som bare unntaksvis når nyhetsbildet her hjemme; de som i det stille tar tusenvis av liv. 

Tuberkulosen sniker seg innpå folk, tv-bilder av det er ikke dramatiske nok. Hundrevis av nyfødte døde spedbarn i Pakistan hver dag når ikke førstesidene. De dør hver for seg, og i det stille. 20 millioner utrygge aborter hvert år vil helst holdes skjult av både de som utfører dem, og de som utsettes for dem. 600.000 døde av malaria i året; så hva er nytt? Jordskjelvet på Haiti overskygges av et nytt stort skjelv, sist i Nepal. Ebola utkonkurrerer tuberkulose og malaria. 

Samtidig som nye katastrofer avløser gamle, konkurrerer også hjelpeorganisasjonene om vår oppmerksomhet. Røde Kors vil ha oss til å tenke mer på flyktningene fra Syria. Norsk Folkehjelp vil vi skal ta ansvar for katastrofen i Middelhavet. Care Norge har spesielt fokus på kvinners situasjon, og ber oss starte vår egen innsamling. Kirkens Nødhjelp, som fikk rekordresultat under fjorårets tv-aksjon, vil gjerne motta mer for å kunne gi rent vann til flere. Flyktninghjelpen ber om penger til millioner av mennesker på flukt. Redd Barna trenger også vår hjelp og støtte til dem som lettest når inn til folks hjerter: barna.

Leger Uten Grenser har rett i det: Det er en klar sammenheng mellom oppmerksomhet i mediene, og hjelpen som kommer. Paradokset er at jo flere katastrofer og bilder av syke spedbarn i Afrika, jo større blir følelsen av maktesløshet hos dem som ser på.  Det kommer nye katastrofer hele tiden, og mye nærmere enn sør for Syden.

Det er bra at organisasjoner vil hjelpe, og har funnet sin «nisje». Men det er så mange. Vi klarer ikke å ta alle innover oss. Metningspunktet nås. 

Og det er da det farlige skjer: Vi blir ikke ufølsomme, men overmannes av maktesløshet, som kan føre til likegyldighet. Straks vi har bestemt oss for å støtte ett prosjekt, rammer en ny katastrofe et annet sted. Listen er uendelig, oppgavene nærmest uoverkommelige og resultatene ofte uoversiktlige og noen ganger udokumenterbare. 

Det er da vi skal tenke på myggen til Dalai Lama. 

"Tuberkulosen sniker seg innpå folk, tv-bilder av det er ikke dramatiske nok"