Dagene som kommer

«Historien, sa Stephen, er et mareritt som jeg forsøker å våkne opp fra», skrev den irske forfatteren James Joyce (1882-1941).

Det er mange som har kjent på den følelsen. Denne uka har vært fylt med historier om 22. juli 2011. Det var ikke et mareritt vi kan våkne opp fra.  Igjen er vi minnet om terrorhandlingen som tok livet av 77 mennesker i regjeringskvartalet og på Utøya. 

Minnesenteret er åpnet, minnesmerker bekranset, unge mennesker har igjen fortalt sine historier. I sommer tar AUF Utøya i bruk igjen. 

I forbindelse med 75-årsmarkeringen for bombingen av Narvik i 1940, er det andre som har fått minner fram i lyset. Vi var to som snakket med en 90 år gammel dame en dag i mai. Hun var 15 da allierte styrker bombet hjembygda Bjerkvik sønder og sammen. Selv måtte hun rømme til skogs sammen med søsken og foreldre. 

Da det var trygt å vende tilbake, var alt ødelagt og brent. På nabogården hadde noen dødd.  Far i familien gikk inn i restene av fjøset, slapp løs dyra som ikke var skadet, hentet en slegge eller hammer og slo i hjel resten av buskapen.

Så forlot familien gården igjen, og søkte tilflukt i ei helt tom veivesenbrakke et godt stykke unna Bjerkvik. Det tok tid før de kunne vende tilbake til gården for godt.

Og hva har dette med Utøya å gjøre; nok en krigshistorie blant så mange andre? Da den gamle damen fortalte om de dramatiske maidagene i 1940, ble hun spurt: - Men hva gjorde dere etterpå for å komme dere videre i livet?  

- Vi snakket aldri om det, svarte 90-åringen, og la uoppfordret til:

- Jeg har så mange ganger tenkt på ungdommene på Utøya, de som overlevde. De får jo aldri komme seg videre i livet. Hele tiden blir de minnet om det grusomme, de får aldri ro sånn at det kan legge seg rur på sårene. Den blir revet av hele tiden.

Riktig nok var det ikke flust med psykologer og krisepsykiatere i Bjerkvik i 1940; sistnevnte yrkestittel var ikke oppfunnet engang. Men aldri snakke om det? I dag ville et kobbel av eksperter og spesialister nærmest insistert på at ungeflokken og foreldrene måtte prate om de traumatiske opplevelsene, ellers ville de aldri komme over det.  Men det gjorde de. Alle sammen. Og de klarte seg bra.

Og man kan jo saktens lure: Var folk født på begynnelsen av 1900-tallet laget av et helt annet stoff en oss?

«Et sår trenger ro for å leges. For hvert lille pirk, tar det lengre tid. Det øker sjansen for at såret blir et evigvarende arr. Det er slik jeg føler det i dag, fire år etter at jeg løp for livet på Utøya», skriver en av de overlevende i Dagbladet denne uka. Hun vil slippe å høre eller lese mer om terroristen.

Aldri, aldri glemme!  Men det er kanskje på tide å la sårene få gro nå.

"Riktig nok var det ikke flust med psykologer og krisepsykiatere i Bjerkvik i 1940, men aldri snakke om det?"