Mare Nostrum

«Likegyldigheten er den alvorligste av sjelens sykdommer», mente den franske teologen og forfatteren Francois Fénelon (1651- 1715). Vi trenger en påminning om det, når det nå går fulle fly i skytteltrafikk mellom Bodø og Mare Nostrum; også vårt hav: Middelhavet. Det foretrukne reisemålet for mange nå i vår- og sommersesongen.

I helga skjedde det igjen. En overfylt holk av en båt full av flyktninger kantret. Mandag druknet enda flere. Døde kropper flyter i Middelhavet; så mange som rundt 1850 har omkommet bare i år. 

Italia stanset operasjonen Mare Nostrum (latinsk for «vårt hav») i fjor høst. Søk- og redningsaksjonen berget over 150.000 mennesker fra den visse død. Italia gjorde sin plikt, og gjør det fortsatt, selv om det er EUs program Triton som nå skal sørge for at færre menneskeliv går tapt. 

Det motsatte har skjedd. Samtidig fortsetter den italienske kystvakta å plukke opp mennesker. 10.000 bare den siste uka. De klarer ikke å la være å hjelpe mennesker i nød, selv om hele apparatet er i ferd med å knele på grunn av den store tilstrømningen.

Knapt noe land i Europa kaster nå ut livbøyer til desperate mennesker på flukt fra sult, krig og terror. Og det er en lenge varslet katastrofe. Norske skip har reddet mange, fordi de tilfeldigvis var der. Rederiforbundet har i ett år vært klar til å sette inn båter, på noen dagers varsel.  

Det er flere måneder siden myndighetene i Norge ble bedt om å bidra, og nå har regjeringen endelig somlet seg til å gjøre noe. Ett, eneste skip. Kanskje ikke før i august. På Dagsrevyen forleden kunne statssekretæren fra Frp forteller at det ikke er bare bare å redde menneskeliv, man må finne rett type båt. Kronglete og byråkratiske regler er hva regjeringen skyver framfor seg som unnskyldning for ikke å gjøre noen ting.

Som om flyktningene bryr seg om hvilken båt som redder dem, bare den flyter. Lykkejegere, forfulgte eller flyktninger fra krig; alt det får komme etterpå.

Rundt 3500 mennesker druknet i Middelhavet i fjor. Det kommer til å bli mange flere i år. Ifølge FN befinner det seg rundt 200.000 mennesker i Libya som venter på mulighet til å legge fra land. 

Dette står Europa og ser på; et nederlag for alle nasjoner som regner seg som siviliserte samfunn. Det gråtes noen krokodilletårer, så tar vi ferie for å svømme i det samme Middelhavet, i visshet om at badevakten hanker oss inn hvis vi havner på dypt vann.

Samtidig får andre seile sin egen sjø: Det er høysesong, nå når våren er kommet, også for en annen type «chartertrafikk». 

"Som om flyktningene bryr seg om hvilken båt som redder dem, bare den flyter".